Oda Wangensteen–Grøv

fredag 09. januar 2015 kl 10:57

Blant verdens vakreste natur
Må vi alle være like?

Er valdresinger for kjappe til å skape en standard som ungdom må følge for å bli akseptert av den eldre generasjonen? Hva er egentlig typisk valdresing, og er det greit at unge føler seg presset til å være på en spesiell måte?

Når man er ungdom i Valdres, er det veldig lett å gjemme seg bort. Og for en som meg, som har, la meg kalle det, «kronisk sjenanse», er jo det bare veldig kjekt. Når det gjelder det å være ung her i Valdres, er det for eksempel bare å fortelle folk at du ikke drikker, så trenger du aldri å bekymre deg for å bli bedt med noe sted igjen.

Det er ikke vanskelig å føle seg annerledes og utenfor når man føler at standarden for "valdresungdommen" allerede ble satt på et kommunekontor for 20 år siden. Vi skal være litt spesielle, vi, valdresungdommen. Vi går Jotunheimen på langs i 8. klasse og vi er med på reinsdyrslakting i 9., for det er sånt man gjør her oppe.

Å være stille, sjenert og vegetarianer er ikke bare bare når autoritetspersonene rundt deg ser rart ned på deg og spør med et smil hva slags vangsgjelding det skal bli av deg. Hva om man ikke er en såkalt vangsgjelding, hva om man aldri blir det. Skal man for eksempel ikke føle seg like mye hjemme her som de som snakker dialekt, bare fordi man selv ikke gjør det?

Det finnes de som mener det. Du er ikke ekte vangsgjelding hvis du ikke snakker dialekt. Fordi familien din bodde en generasjon ute av Valdres og det derfor aldri har falt deg inn å snakke slik én besteforelder gjorde.

Det er selvsagt ikke bare én mal for hvordan man skal være ungdom i Valdres, neida. Det er to.

For festing og drikking er en stor del av det sosiale livet til folk, kanskje egentlig den eneste. Andre steder har man kanskje et alternativ til ting å drive med eller steder å møte nye folk, men her i Valdres er de eksepsjonelt flinke til å ha fester hele tiden. Jeg drikker ikke, jeg røyker ikke, og det jeg liker best med Fagernes er kinoen. Og når man ikke er sånn, så er man ikke sånn. Og når man ikke passer inn der, og heller ikke passer inn i den andre malen, så kan det bli litt vanskelig. For hva om jeg heller sitter inne og ser på en japansk tegnefilm enn å springe bort til nærmeste rasteplass for å finne noen tyske turister jeg kan gi masse gode tips om masse fantastisk flotte fotturer her i Valdres til, slik vi lærte på valdresvert-kurset.

Valdres videregående har en egen dag på skolen hvor vi sitter og blir proppet fulle av beskjeder om at hvis vi ser noen som vi tror kan være turist, skal vi gå rett bort med kart og kompass og Kvikk-lunsj og vise dem veien opp på en fjelltopp. Bevise for alle som måtte komme hit at "her er det fantastisk, hit må du oftere!" Når man egentlig bare vil gå inn igjen og glemme hvor man bor et par timer.

Jeg vil ikke føle meg mindre som en del av samfunnet jeg lever i, bare fordi jeg ikke er slik Valdres ønsker å bli representert. Jeg vil være slik jeg er, uansett hvor det måtte være. Jeg sier jeg bor i Vang i Valdres, men jeg vil ikke kalle med selv en vangsgjelding. Fordi bare det å bo et sted er ikke det samme som å høre hjemme der, og i mange tilfeller føler jeg ikke at jeg gjør det.

Innlegget er fyrst publisert hjå Avisa Valdres 8. januar. 

Om bloggaren

Gode bøker og smale filmer er to av favorittane til Oda (17 år) frå Øye. Ho lev hybellivet på Fagernes, går på Valdres Vidaregåande skule og er yngste bloggar her på vangivaldres.no.

Vis alle bloggar