Oda Wangensteen–Grøv

tirsdag 15. september 2015 kl 07:44

Bygd

Jeg, jente 17 fra Vang i Valdres, stod i kø på Grand Central i New York for å kjøpe den nye iPhonen samme uka den kom ut. Jeg småprata med dama ved siden av meg om den nye modellen, endringer i design og software. Hadde jeg fortalt henne hvor jeg var fra før jeg begynte å snakke med henne, hadde ho kanskje blitt overraska over at jeg i det hele tatt har strøm og internett der jeg bor. For «a small village up in the mountains of Norway» gir ikke akkurat det beste fyrsteintrykket på en godt urbanisert new yorker.

Hva er egentlig «bygda», strekker begrepet seg utover det rent geografiske? Og hvorfor vekker det så sterke følelser hos så mange?

Jeg vil si jeg har et slags hat/elsk-forhold til småsteder. Klart, det er fint å vokse opp i ei lita bygd, sånn rent natur- og friluftsmessig. Men så blir vi store, og så vil vi flytte. Bygda har gjort for oss det den kan, og nå er det på tide at vi kommer oss videre, ut i verden og oppdager ting som ikke bygda kan gi oss. Mange føler at de de forlater hjemme kanskje blir igjen et sted der tiden står stille. Og vi har fått høre det fra lærere og andre voksne helt fra barneskolen at; det er selvsagt greit at du drar ut og studerer og ser verden, men når du er ferdig med det, er det kanskje på tide å komme heim igjen til bygda di.

Man får følelsen av at man har et slags ansvar for å holde i livet hjemstedet sitt ved å ikke dra ifra det.

«Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt”. Hadde hver vangsjelding hatt samme holdning til lokalmiljøet sitt som John F. Kennedy hadde til landet sitt, hadde nok Vang hatt flere innbyggere, ja, men når vi faktisk ikke har det og flere ikke vil bli, hvor langt skal vi da dra den? Har Vang blitt en bygd for spesielt interesserte?

Vang har i alle fall blitt en bygd om ikke for, så full av, nettopp spesielt interesserte. ”Innovangsjon”, ivrige unge folk med gode ideer og pågangsmot har blitt en viktig del av det inntrykket mange har av Vang. Det er et slags press på å gi noe tilbake til hjemstedet sitt, å skulle bidra til å gjøre det bedre og mer interessant for fler. Men det kan hende at planen deres har slått litt tilbake og at kanskje sånne som meg, som bare kanskje kunne tenkt å dratt tilbake til Vang senere, blir litt mer nølende på om det er noe vits når jeg ikke har en gjeng innflyttere å ta med meg. Jeg er redd Vang blir litt for nerdete og at mange skal føle de må ha en grunn til å ville bo der. Det er ikke et godt tegn, vertfall ikke hvis man sliter med innbyggertallet fra før av.

Knut Olav Åmås skriv i Aftenposten om debatten om bygdene at «Noe er nok forårsaket av all arrogansen og uvitenheten som blomstrer så vilt blant dem som vet lite om livet i norske bygder.» Så hva er egentlig livet i norske bygder? Og hva skiller en bygd fra en annen? Eller er de alle like?

Når spørsmålet om kommunesammenslåing kommer fram, er det tydelig at de fleste mener det ikke er sånn i det hele tatt. Til og med delene innenfor samme kommunene er svert forskjellige.

Torstein Lerhol skriver på nettsida til Valdres 2020 at han er redd for at det skal bli mindre fokus på det lokale, og at all politikken og oppmerksomheten vil bli flytta til Fagernes, byen som vil bli det nye kommunesentrumet. Han har nok rett i mange av argumentene sine og det er mange som er enige med han.

Men det er nok også sånn at det ikke er kun de politiske argumentene og flytting av grenser som gjør at folk blir så opprørte. Bygda deres er det den alltid har vært, og når folk skal begynne å endre navn og flytte på grenser blir folk usikre. Det er ikke så klart kva man skal kalle sitt lengre, og ja, jeg vil si at begreper som «bygd» og «hjemsted» strekker seg utover sin bokstavelige betydning. Mange blir nok opprørte over slike debatter fordi de føler at stedet er en stor del av dem selv.

Det er ikke akkurat ukjent at folk på bygda er sta og ikke liker endringer, men det betyr ikke nødvendigvis at de tar feil. I dette tilfelle fryder kanskje ikke forandring og for å sitere Henrik Ibsen; Det er farlig å rive et gammelt tårn, en kan selv gå i løpet.

Innlegget er først publisert i avisa Valdres2020.

Om bloggaren

Gode bøker og smale filmer er to av favorittane til Oda (17 år) frå Øye. Ho lev hybellivet på Fagernes, går på Valdres Vidaregåande skule og er yngste bloggar her på vangivaldres.no.

Vis alle bloggar