Julie Forchhammer

tirsdag 14. april 2015 kl 13:03

Den eneste tonedøve i bandbussen
Hvorfor jeg hater allsang

Los Angeles, en sommerdag i 2002. Bandbussen suser gjennom byen, fra Santa Monica til Silver Lake. Det norske bandet Cato Salsa Experience er på USA-turne og jeg henger med som manager skråstrek turneleder. Vi har vært oppe siden alt for tidlig men humøret er høyt. Bandet har akkurat spilt en live-session for indiefolkets elskede radioprogram Morning Becomes Eclectic på KCRW og det var høyt, bråkete, energisk og helt perfekt.

I bandbussen hedrer vi Los Angeles og spiller The Beach Boys slik vi gjorde med Beastie Boys i New York, Kiss i Detroit og Nirvana i Seattle, selvfølgelig. Alle synger med og jeg kaster meg ivrig ut i refrenget på Wouldn’t It Be Nice (åpenbart ikke). Alle i bilen snur seg samtidig mot meg og Cato sier: - Fy faen Julie, du synger virkelig helt for jævlig.

Han har selvfølgelig helt rett.

Det er over ti år siden og jeg kjenner fortsatt på skammen. For det tar på å være den eneste tonedøve i en bil full av musikalske mennesker. ”Syng med den stemmen du har” er et like ubrukelig utsagn som når rødkinnete friluftsfolk sier til meg at ”det finnes ikke dårlig vær”. Jo, det gjør det! Og nei, jeg synger ikke med den stemmen jeg har, og det skal du være så jævla glad for.

Det skulle bli verre. Noen år etter denne ellers så lyse sommerdagen i Los Angeles ble jeg sammen med en korsanger. En kammerkorsanger. En sånn som kan synge Händels Messias sammen med de 35 nærmeste vennene sine, og ikke kun i en kirke i desember men også på nachspiel eller spontant på en bar på Grünerløkka. Det verste var de gangene på fest hvor korfolket samlet seg rundt et piano og dro et vers, en låt, en arie hver og til slutt snur seg som et mangehodet allsangtroll mot meg og sier at nå er det min tur. Glem det, det kommer aldri til å skje. Jeg ville bare trampe så hardt i klaveret at man kunne legge det rett på peisen.

Vi er ikke sammen lenger.

Mine manglende sangevner fører til et voldsomt hat mot tre ting som mange ellers ser på som hyggelig: Kassegitar på nachspiel, spontanallsang/bursdagssang og selvfølgelig karaoke (med mindre promillen nærmer seg pi). Alt for ofte klarer jeg ikke heller å sette pris på at andre behersker disse tre tingene. Det er smålig, og jeg prøver å ta meg sammen.

Vi tonedøve musikkelskere må være musikkens svar på late fotballsupportere, de som ligger svette og ekle i en skinnsofa og roper til skjermen hvordan fotballspillerne egentlig skulle gjort jobben sin. Vi er baksetesjåførene som ikke har lappen men likevel gjerne vil bestemme hvor veien går og ikke minst hvordan.

Det er en trøst å vite at slik fotballspillerne ikke hadde vært noe uten ubrukelige fotballsupportere, hadde ikke heller musikerne vært noe uten oss umusikalske fans. Men hva med de umusikalske musikerne? Det er en helt annen historie…

Innlegget er først publisert i Klassekampen 13. april. 

Om bloggaren

Etter 20 år i Oslos musikkliv, sist som miljøsjef for Øya-festivalen, flytta Julie til Vang hausten 2014 og tok til på jobben som festivalsjef for Vinjerock. Ho kjenner alle i Musikk–Noreg, elskar lokalprodusert mat frå Vang og har ein hund med over 2000 følgjarar på Instagram.

Vis alle bloggar