Silje Josten Lien

mandag 28. mars 2016 kl 11:56

Godt naboskap er viktig
649 dager i vestavinden

Det er kanskje ikke like glamorøst som livet på den røde løperen, men du blir aldri mer populær enn i et geitefjøs.

Håret og klærne bærer eimen av noe skarpt, ei lukt som setter seg i deg om den får mulighet. Det tar noen minutter, så har jeg vent meg til den, den bare er der i bakgrunnen. Det lukter yrende liv, tørka gress, møkk. Det lukter fjøs og bygdeliv, og jeg kan ikke si jeg misliker det.

Jeg har vel aldri følt meg så populær som når jeg har tråkket inn i geitefjøset, sjøl iført en posete dress, som tyter ut av støvlene og må brettes flerfoldige ganger over stutte armer. Vinterens betraktelige kakeinntak ser ikke ut til å ha bidratt nevneverdig til å fylle ut antrekket fulle volum. Rart, siden kjolene i skapet i tilsvarende periode har krympa på mystisk vis.

Med ett er alles øyne vendt mot meg og det lokkes fra alle kanter av rommet. Det er visst sånn det er å være kjendis – alle vil ha noe av deg! Men med unntak av sprengfulle jur, er det lite som minner om Se og Hør. Og det er vel egentlig like greit. Jeg har ikke plutselig okkupert et geitefjøs, starta opp med alternativt dyrehold i garasjen eller forbarma meg over en enslig geitebonde. Nei da, jeg jobber bare med godt naboskap, jeg har hørt at det skal være viktig. Jeg er foreløpig litt usikker på hva de tobeinte får ut av å ha meg på besøk i killing-barnehagen (strengt tatt ingenting…), men jeg liker å tro at de firbeinte liker at jeg slår av en prat. Vi er født med munndiare hele gjengen, så det gjelder å heve stemmen over de andre for å trumfe samtalen. Villig er jeg og; de får nappe og bite i veg på det de får tak i, suge/gnage på fingre og breke til øregangene vibrerer. God stemning.

Hadde du fortalt meg for to-tre år siden at jeg på et tidspunkt kom til å glede meg til å henge med geiter (spesielt barnehage-versjonen), hadde du nok fått et skeptisk blikk i retur. I fjor sommer tok jeg fatt på mitt andre år her i Vang. Ni måneder har passert siden den gang, og ifølge det o’store internettet har jeg nå hatt adresse her i vestavinden i 649 dager. I løpet av denne tida har jeg besøkt flere fjøs enn jeg hadde i alle årene forut.

Jeg har, for første gang i livet, kjøpt bil, bosatt meg noen gode steinkast fra tregrensa og vent meg til å måtte reise bortimot 10 mil for å ordne innkjøp utover dagligvarer. Omstillinga har vært stor, men samtidig overraskende smidig.

Jeg er fortsatt sterkt skeptisk til kyr og like singel, jeg har ikke blitt supersprek eller tøff på ski og fortsatt er mye av kommunen uoppdaga land for mitt vedkommende. Men jeg er fortsatt her. Og det trives jeg ganske godt med, sånn jevnt over. Så får vi se da, hva framtida bringer. Nå som jeg har tatt fatt på en helt ny arbeidshverdag som frilanser er det mye som er nytt, usikkert og litt skummelt, og som sikkert i flere tilfeller hadde vært lettere å løse i bystrøk. Men her passer det seg å sitere (rap)filosofen Timbuktu: «det löser sig». I verste fall må jeg flytte på meg igjen.

Men enn så lenge sitter jeg på knausen og nyter utsikten. Det finnes da verre ting.

Bildegalleri


Om bloggaren

Silje bur i Liagardane og driv som frilansjournalist frå basen på Kontorfellesskapet 1724. Silje driv også interessa for baking rimeleg langt, til glede for både kontorkollegaer og omgangskrins.

Vis alle bloggar