Julie Forchhammer

mandag 08. august 2016 kl 10:19

Kampen for tilværelsen
Med godhet som fremste våpen i festivalkappløpet

600 norske festivaler: Når man kjemper om samme sponsorer, offentlige støtte og publikum, blir sosialt ansvar viktig. Kampen for tilværelsen

Ut til de andre: Med godhet som fremste våpen i festivalkappløpet. Eller – kan man virkelig endre verden med øl og rock?

– Å arrangere kun en festival er helt uinteressant i seg selv. Enhver kan jo sette opp en scene, booke noen band og selge noe øl. Det som motiverer meg er alle prosjektene som gjør festivalen til noe større enn seg selv.

Det sier en god venn og Tøyen-aktuell festivalarrangør etter noen pils og enda en diskusjon om meningen med livet generelt og meningen med festivallivet spesielt. Denne arrangøren står ikke alene. I den norske festivaljungelen vokser det frem en skog av aktører hvor bærebjelker som bærekraft, integrering og samfunnsansvar er like viktige som øl, sex og rockemusikk.

Førdefestivalen arrangerer ikke bare en haug med spennende konserter, men også en konferanse for andre kulturaktører. I år var temaet «Kulturens kraft i eit samfunn i endring» og tok for seg hvilke muligheter det finnes for integrering og mangfold som innovasjonskraft. Øyafestivalen, som starter denne uka, har gjennom mange år vist både norske og internasjonale arrangører hvordan man bygger et mest mulig bærekraftig arrangement. Festivalen satser videre på å spre gode sosiale vibber. I år har publikum samlet inn over 60.000 kroner til ungdomsklubben Sterling for å få bygget et musikkrom til ungdommer på Tøyen.

Og slik fortsetter det. Pstereo i Trondheim jobber også med en rekke prosjekter på inkludering og miljø. Store og små festivaler i hele Norge har brettet opp ermene og kaster seg i gang med det ene gode prosjektet etter det andre. Og det funker.

Faen ta deg

Roskilde Festival i Danmark er alle gode festivalintensjoners mor. De har gjennom årene gitt 350 millioner kroner av sitt overskudd til gode formål og setter hvert år fokus på nye aktuelle politiske problemstillinger. De gjør det gjennom masse lek og litt alvor, og alltid med publikum som utgangspunkt. Roskilde bruker sitt samfunnsansvar som en nøye gjennomtenkt del av deres «differensieringsstrategi».

Selvfølgelig føles det godt å gjøre gode gjerninger, men dette skiller dem også ut fra de hundrevis av alle andre festivaler de konkurrerer mot.

I 2015 startet Roskilde Festival det medievennlige prosjektet «Fra Pis Til Pilsner». Den mannlige delen av publikum fikk tømt seg for 54.000 liter med urin i spesialbygde pissoarer. Urinen skulle brukes til gjødsel og i siste ende produsere noen tonn med bygg som det skulle brygges 100.000 liter øl av. Nyskapende, morsomt, involverende og enormt tullete.

Faen ta deg, Roskilde, for at du alltid pønsker ut nye prosjekter i et omfang vi andre bare kan drømme om. Fortsett med det.

Første gangen om igjen

– Slapp av, det er bare en festival, det er ingen som har dødd, er en setning jeg som festivalsjef ofte bruker. I motsetning til hjertekirurger eller andre som driver med «ordentlige» ting har vi mulighet til å teste ut ting i trygge små rammer, justere fortløpende, evaluere hva som fungerer og leke oss med formatet vi opererer innenfor.

Det gjelder spesielt for alle småprosjektene som kommer litt på siden av den vanlige festivaldriften. I 2015 startet Vinjerock et integreringsprosjekt med bosatte flyktninger og beboere på asylmottaket i Vang. Vi hadde fire frivillige derfra som skaffet seg arbeidserfaring og en attest til cv’en ved å bidra på festivalen på lik linje med de 600 andre frivillige. I år utvidet vi prosjektet til åtte personer. Forhåpentligvis øker vi det enda mer til neste år.

Slike nysatsinger krever masse tankearbeid og prøving og feiling, men man må ikke gi seg. Og året etter gjør man det litt bedre. Og så litt bedre. Til det til slutt blir en helt vanlig del av festivaldriften og man orker å sette i gang nye prosjekter.

Gutten i dongerijakke

La oss snakke litt om publikum. Guttene i dongerijakker (ikke på Vinjerock, der er det allværsklær som gjelder, av helt naturlige årsaker) og jentene i dongerishorts. Og alle de andre i ulike aldre, størrelser, klær og musikkinteresser. Den absolutt viktigste målbare verdien festivaler har er hvor mye dette publikummet elsker dem. Det betyr alt. Hvor mange billetter du kan selge og til hvilken pris. Hva de sier til sine venner og om de har lyst å prioritere akkurat din festival i en helg med tusen andre alternativer.

Man kan ikke undervurdere merkevarebyggingen av å inkorporere gode sosiale prosjekter i sin festivalvirksomhet. Det er jeg sikker på.

Mer

Godhetskappløpet i festivalbransjen fungerer som en deilig og lovlig innsprøytning av MDMA. Det gir en varm fuzzy følelse av kjærlighet, både til seg selv og alle som er involvert, både frivillige, sponsorer, publikum og artister.

Så våkner man muligens mandagen etter og innser at det bare var et blaff, og at verden fortsetter som før. Men man har i det minste prøvd. Vi må aldri slutte å prøve.

Om igjen

I motsetning til MDMA minsker ikke virkningen av økt sosialt ansvar ved bruk. Tvert imot. Mye vil ha mer. Og det kan vi få. Sparebankstiftelsen DNB og Norske Konsertarrangører har startet prosjektet «konsertarrangører og sosialt entreprenørskap». Det skal motivere landets arrangører til å ta et større sosialt ansvar og utvide sine roller i lokalsamfunnene rundt omkring. 

Her kan festivalene søke midler til gode prosjekter og dele erfaringer seg imellom. La oss lære av hverandre.

Før vi sovner

La oss snakke litt om vår tids to viktigste utfordringer: bærekraft og integrering.

Det er fredag kveld på Vinjerock, for et par uker siden. Foran meg sitter et førtitalls av festivalens viktigste samarbeidspartnere. Ordføreren, sponsorene, støttespillerne. Og vi snakker om bærekraft og integrering og om hva vi sammen kan få til. Klimaendringer og ekstremvær er en stor del av både samtiden og fremtiden til for eksempel festivalens forsikringspartner.

I Vang kommune er det 1600 innbyggere og nesten 200 bosatte på asylmottaket, så integrering er allerede en nøkkelfaktor her. Vi har bare så vidt begynt å utforske mulighetene for samarbeid med næringsliv og myndigheter når det gjelder bærekraft og integrering. Her må vi satse.

Gi meg, gi meg, gi meg

Offentlig støtte. En positiv side ved økt fokus på kulturarrangørers sosiale ansvar er mulighetene for å søke penger til prosjekter som gjelder lokalmat, ungdomssatsing, barnearrangementer, integrering, friluftsprosjekter og så videre.

En negativ side ved økt fokus på kulturarrangørers sosiale ansvar er at det nå er lettere for festivaler å søke om pengestøtte til alle andre aktiviteter enn det å rent faktisk drive en festival. Det må jo fortsatt være lov å bare booke noen band og selge noe øl?

Vi som gråter

I god darwinistisk ånd skaper godhetskonkurransen i festivalbransjen vinnere, men også tapere. Hva med alle dem som ikke makter å være med i dette kappløpet om støttepenger og overskuddsprosjekter? Mange arrangører har mer enn nok med å ordne en scene, noen artister, få solgt billettene sine og avviklet sitt arrangement på en noenlunde forsvarlig måte.

En festivalarrangør gjør det de må – før de gjør det de kan. Her må vi festivalfolk hjelpe hverandre, og dra hverandre med opp. Her er samarbeid ingen trussel, kun et konkurransefortrinn.

Syndere i sommersol

Den største synden til en festivalarrangør er å undervurdere sitt publikum. De er som oftest bedre utdannet enn gjengen som driver festivalen (ikke til forkleinelse for alle dere som har tatt Kultur og Ledelse på BI altså, neida, joda).

Ikke lov ditt publikum mer enn du kan holde. En festivaldeltakers kjærlighet er flyktig og der er mange andre beilere.

Kjedelig

Søknadsskriving, rapportering, evaluering. Kan være kjedelig, men kan også medføre mye gøy for både festival og publikum!

Det Embla sa

La oss snakke litt om kvinner. På Vinjerock er over 60 prosent av publikum kvinner, og sånn er det også på mange andre norske festivaler. Å ta samfunnsansvar betyr også å ta likestillingsansvar.

Festivaler må sørge for at artistene på scenen representerer folkemengden foran scenen. Det burde vært selvsagt.

Når alle sammen går, så går du etter

Det er kanskje ikke så lett å endre verden, en festivaldag etter den andre. Men jeg vet at jeg kommer til å bli inspirert av å være på Øyafestivalen denne uken.

Jeg kommer også til å bli full. Og sånn skal det jo være. 

Denne kommentaren er først publisert i Klassekampen 8. august.

Bildegalleri


Om bloggaren

Etter 20 år i Oslos musikkliv, sist som miljøsjef for Øya-festivalen, flytta Julie til Vang hausten 2014 og tok til på jobben som festivalsjef for Vinjerock. Ho kjenner alle i Musikk–Noreg, elskar lokalprodusert mat frå Vang og har ein hund med over 2000 følgjarar på Instagram.

Vis alle bloggar