Silje Josten Lien

fredag 28. april 2017 kl 11:01

Kunsten å være (litt) akterutseilt
Et glimt av selvinnsikt. Og påfølgende skuffelse.

Det er ikke alltid livet går den veien man ser for seg. Spesielt ikke når man mister gangsynet underveis.

Noen ganger er vi ikke i stand til å fatte hva vi egentlig holder på med før vi får et glimt av oss selv utenfra, et øyeblikk med ekstern granskning sett med en annen persons blikk. Og noen ganger er det lille sekundet nok til å snu noe stort inne i deg, nok til å rokke ved fundamentet ditt. Eller mangelen på sådan. Det var vel helst det som skjedde med meg, der jeg delvis satt, delvis lå i en godt brukt skinnstol i et fullt restaurantlokale i hovedstaden. Der, omgitt av brettspill med eselører og unge mennesker så trendy at de nesten så klonede ut, skjedde det. Et glimt av selvinnsikt. Og påfølgende skuffelse.

For i løpet av denne samtalen med en tidligere kollega, skjønte jeg omsider hva jeg holder på med. Eller ikke holder på med.
Jeg hadde i mange år peilet ut yrkesvalg, hvilken retning i arbeidslivet jeg skulle følge. Med unntak av et par timer hvor jeg vurderte farmasi (men droppet det snarlig da jeg oppdaget hvor mange realfag jeg måtte ta for å komme inn) og et par korte tankespinn rundt andre yrker, var jeg aldri i tvil om at jeg ville bli journalist.

Kanskje som følge av en «livslang» interesse for skriving og språk, eller kanskje som en tilfeldighet, jeg kan ikke huske når valget ble tatt. Men jeg kan huske hva jeg drømte om; den litt skumle, men akk så spennende korrespondent-rollen. Om nye land, fremmede språk, varierte dager og en mulighet til å møte mange nye mennesker.

Når den drømmen døde, vet jeg ikke. Kanskje var den heller ikke realistisk eller ektefølt nok. Kanskje burde jeg vært mer framoverlent mens jeg ennå hadde relevant jobb, vært mer «på»? Kanskje burde jeg valgt annerledes da jeg for tre år siden søkte jobber og endte opp med å takke ja til et jobbtilbud (mindre relevant enn planlagt) i utkantstrøk? Det finnes et kanskje for enhver situasjon, for ethvert scenario som kunne blitt, men så var det dette med å dvele ved det som var da, det er vel ikke særlig nyttig i lengden.

Problemet mitt, som jeg nok ikke hadde satt ord på før dette øyeblikket (i selvinnsiktens litt grelle lys), var det o’store målet. Etter at jeg var ferdig utdannet handlet det om å søke jobber, om å få en flik av lilletåa innenfor i en redaksjon. Men etter at det opprinnelige målet var nådd, peilet jeg ikke ut en ny kurs, foran meg sto ingen nye milepæler klare. Og tre-fire år senere er jeg omtrent like rådvill som den gangen jeg var nyutdannet.

Jeg har innsett det nå, noen måneder fra å rulle inn i mitt tredje tiår her på jorden. Det hjelper ikke å rope, forbanne faktorer langt utenfor min kontroll. Nei, for denne smellen er i all hovedsak min egen fortjeneste, mitt eget verk (hadde det i det minste vært ei bok…). Så her står jeg da, litt utenfor den tenkte stien, med snev av dyskalkuli og en hang til å gå i ring, og lurer på hva som skal skje.

Som alltid finnes det (minst) to måter å ta det på; med optimisme eller en salig pessimisme. Jeg er født kynisk og baktung, men har tross dette valgt å tenke positivt. Så gjenstår det å se da, om frilanstilværelsen lokker fram igjen den opprinnelige gleden forbundet med det å skrive, å formidle.

Jeg har i første omgang peilet ut en ørliten kursendring, så satser jeg på å finne igjen den opprinnelige stien snart. Det blir nok alt annet enn lett, kanskje ubehagelig til tider, men uten noe å strekke seg etter der framme blir drømmene ingenting annet enn luft og stillstand.

Det er nok flere enn meg som kan vurdere et litt tettere samarbeid med drømmeren i seg og la byråkraten og kynikeren få hvile litt. Drømmeren er ikke nødvendigvis så dum, hun trenger bare en dytt i riktig retning. I hvilken retning dytter du?

Om bloggaren

Silje bur i Liagardane og driv som frilansjournalist frå basen på Kontorfellesskapet 1724. Silje driv også interessa for baking rimeleg langt, til glede for både kontorkollegaer og omgangskrins.

Vis alle bloggar