Carl Phillip Weisser

torsdag 06. oktober 2011 kl 09:23

Nøkkel til godt liv i Vang
Og andre steder på bygda

Jeg var prest på ei lita øy i Troms - Bjarkøy. 400 innbyggere på øya - 600 i hele kommunen. Fra Østlandet kom et ungt par som hadde fått jobb på øya. Møtte dem på bussen da de kom. Sola skinte, havet glitret, blomster og fugler sa velkommen denne vakre sommerdagen. Ikke rart de hadde stjerner i øynene - komme fra tett befolket østland til fantastisk natur, folk som hilser på hverandre, friluftsliv og fiske! De uttalte etter ei uke på øya sin store begeistring. Jeg fikk inntrykk av at nærmere paradis var det knapt mulig å komme.

Så gikk det et par måneder - lovprisningen var ikke fullt så høylydt, selv om de var godt fornøyde. Over jul nærma det seg et stemningsskifte. De ble mer negative. Bjøarkøyværingene var ikke så åpne som de hadde ventet. De hadde jo tenkt seg at folk skulle stikke innom på besøk, eller kanskje møtes på den lokale kroa. Etter knapt ett år var omtalen av øya snudd fra lovprising til fordømming. Folk og sted var ikke noe å samle på. Ingen ting var bra, og ikke fikk de noen venner heller.

Jeg hadde bodd på øya i flere år og hadde en totalt annen opplevelse. Det var vakre lyse sommerkvelder da vi kom til Bjarkøy. Et par kvelder etter at vi flytta inn ba vi de tre nabofamiliene bort i prestegården på kaffe i solveggen. Eli og jeg startet i blandakoret samme høst. Stilte opp i studiegrupper og på kulturarrangement. Spurte om råd og veiledning når det gjaldt fiskeplasser, turmuligheter, båtplass og mer til. Det falt oss ikke inn at vi skulle sitte hjemme og vente på at noen skulle komme på besøk. Vi fikk ni flotte år på Bjarkøy, selv om samfunn hadde både gode og dårlige sider, og natur viste seg fram i både storm og solskinn.

Jeg har flere ganger sett samme holdningsendring som det jeg registrerte hos det unge østlandsparet - både på Bjarkøy og i Vang. Overdreven lovprisning går i løpet av et år over i overdreven kritikk. Østlendingene flyttet fra øya etter noen traurige år med mye negativ omtale av lokalsamfunnet. Det svarte ikke til deres idealforestillinger. I stedet for å bli kjent med folket gjennom deltaking i lokal aktivitet, lette de etter et utopisamfunn de selv hadde konsruert ideen om.

Alle steder har en utside og en innside - for ikke å si mange innsider. Skal man bo et sted som Vang må man bli med på det som skjer. Stikke innom noen av de mange "rom" med stor aktivitet, og våge selv å gjøre en innsats. Sangkor, bridge, idrettslag, korps, bibliotek, kirke, turgrupper, onsdagskafè og mye annen aktivitet. Den som flytter til Vang og setter seg hjemme for å vente på at noen skal ta kontakt vil sannsynligvis komme til å klage mye på lokalsamfunnet. Den som venter å finne nøyaktig samme tilbud som i Bergen eller Oslo vil bli skuffet. Den som leiter opp det samfunnet som faktisk er og blir med i det vil oppleve en spenstig sammensetning av folk, historie, kultur og natur.

Jeg har bodd i Vang i snart 17 år!

Om bloggaren

Sogneprest av ypparste kaliber - ein blid bauta i Vang.

Vis alle bloggar