Silje Josten Lien

tirsdag 24. januar 2017 kl 11:16

På tur med bakkeskrekk
Om livet som en misforstått lavterskeltur-entusiast med sviktende mot.

Jeg er, som mange andre nordmenn, flasket opp på søndagsturer, uforbeholden skitvang vinterstid og lavterskel ferietid på ei fjellhytte med utedo og uten innlagt vann og strøm. Det er ikke nødvendigvis så gærent det, men jeg mistenker at deler av denne strategien kan ha utløst en iboende frykt i meg.  

Jeg skriver inn bakkeskrekk i søkefeltet, Google foreslår katteskrekk, men jeg står på mitt. Alternativene er få, det kan se ut som det bare er meg og en håndfull ukjente bloggere som har problemer med dette. Heller ikke bokmålsordboka aksepterer det som et begrep. Nei vent, hva med «frykt for nedoverbakker»? Atskillig flere treff denne gangen, men mange av dem omhandler helt andre temaer, som økonomisk nedgang og stress. Og så er det en del terrengsykkel-relaterte blogginnlegg.

Jeg søker litt til, endrer ordlyden. Fortsatt ganske få resultater. Jeg trekker følgende slutning (på rimelig tynt grunnlag): Nordmenn er gode på å takle nedoverbakker. Eventuelt velger de som ikke er det å holde tyst. Siden jeg fra naturens side er utstyrt med evig munndiare, akter ikke jeg å gjøre det.

Høyst reelt problem

Innenfor psykologien snakker man gjerne om at tidligere opplevelser preger oss og kan være med på å utløse frykt eller angst. For mitt vedkommende kan jeg erindre ganske mange episoder der jeg har blitt redd/mistet kontrollen på ski i oppveksten, gjerne akkompagnert av påtatt oppmuntrende ord fra ymse familiemedlemmer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt «det er jo bare å kjøre ned, det er ikke farlig». For de som nå tenker at det er et helt legitimt poeng; DET HJELPER IKKE EN DRITT.

Det spiller ingen rolle hvor irrasjonell du, som rutinert skiguru, måtte mene frykten er, for for den det gjelder er den høyst reell. Det er ikke snakk om et «ååååå, jeg er ikke noe flink på ski»-scenario, noe noen av venninnene mine oppdaget da de fikk meg med opp i en svart skiløype på slutten av videregående. Jeg ble forbikjørt av en liten unge TRE ganger innen jeg klarte å komme meg ned til bunnen av bakken, verken spesielt inspirerende eller morsomt. Der og da, vel og merke, for i ettertid har vi ledd mye av det. Og det med god grunn, for det framstår jo (nå) som ganske latterlig.

Våger du?

Eksponering. Det er nok veien å gå, eksponeringsterapi brukes jo for å få bukt med de fleste fobier. Ja, eller å unngå problemet i den grad det er mulig, som jeg jo strengt tatt har praktisert fram til nå. Jeg har aldri lengtet etter de bratteste hengene eller de høyeste toppene, som den middelmådige skiløperen jeg er finner jeg tilstrekkelig tilfredsstillelse i å vandre rundt i flatere strøk. Vi kan vel si at jeg sjelden trenger å tenke på rasfare. Men samtidig kan jeg forstå hvorfor vennene mine trakter etter «sjuke nedkjøringer», for hvem kan vel nekte for at adrenalinkick og pudder er fine greier?

Ja da, jeg er feig, for det er strengt tatt umulig å bli noe bedre uten å øve, i dette tilfellet i bakker. Om og om igjen. Og samtidig handler det om å krysse grenser, eller i det minste å tøye dem. Det er vanskelig for meg å bli bedre uten å våge, men for å våge må jeg bli bedre. En aldri så liten Catch 22 der altså.

En svoren fellevenn

Fram til jeg flyttet til Vang og rå natur utenfor dørstokken klarte jeg meg egentlig ganske bra med middelmådige skikunnskaper, jeg gikk spastisk rundt på langrennsski nå og da og savnet ikke noe annet. Aldri tidligere hadde tanken om å anskaffe fjellski streifet meg, men med en ny hverdag og betydelig høyere tetthet av skientusiaster i nær omgangskrets, ble det en realitet. Og i samme slengen ble jeg introdusert for noe av det mest fascinerende jeg har sett: Kortfeller! Plutselig oppdaget jeg hvilken verdi feller og stålkanter kan ha for en panisk ploger som meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er en slik person som trakterer bakkene med den største eleganse, men det skjer ikke. Det hele minner mer om en dødskrampe enn Svanesjøen. Å rope ut noen danske gloser idet jeg har passert atskillig mer rutinerte skiløpere har vært vurdert, men så langt har jeg klart å holde meg. Kanskje like greit, trenger liksom ikke å tilføre mer ballast til et allerede skakkjørt, sportslig selvbilde.

Mulig revolusjon

MEN, nå skal det bli vei i vellinga, for å si det sånn! 2017 er året der de tradisjonelle nyttårsforsettene er skrota, til fordel for mer realistiske mål. Jeg har bestemt meg for å «bli bedre til å svinge på ski», heller enn å «bli god på ski». Detaljer som antakeligvis vil bli avgjørende for måloppnåelsen.

Man kan melde seg på nybegynnerkurs for randonee-spirer, teknikkurs i langrenn og leie egen instruktør i slalåmbakken. Det finnes folk der ute som garantert kan lære bort svingteknikk til en stein. Men så var det den terskelen da. Den blir ikke akkurat mindre av tanken på å være omgitt av andre folk mens dette pågår. Nei, jeg tar heller sikte på å finne et halvbratt jorde der jeg kan tråkke, skli, tryne og herje uten tilskuere. Jeg tror søren meg jeg skal la kortfellene få hvile litt også.

Da snakker vi revolusjon.







Bildegalleri


Om bloggaren

Silje bur i Liagardane og driv som frilansjournalist frå basen på Kontorfellesskapet 1724. Silje driv også interessa for baking rimeleg langt, til glede for både kontorkollegaer og omgangskrins.

Vis alle bloggar