Julie Forchhammer

torsdag 08. februar 2018 kl 14:55

Snø, Røde Kors, felleski og fellesskap
«når må man måke taket sitt?»

Nå er det så mye snø her på fjellet at det er vanskelig å tro at den noensinne vil smelte igjen.

På taket ligger det et stadig tyngre lag av det hvite, så jeg googler nervøst «når må man måke taket sitt?» Jeg har ikke lyst til å måke taket mitt, da jeg frykter død eller omfattende bruddskader. Det virker mindre livstruende å bare la det ligge der oppe, uansett hva som skjer. Kanskje jeg burde legge en skredvarsler i jakka i tilfelle snøen raser i det jeg går ut døren hjemme?

På vei til jobb nylig så jeg det lokale Røde Kors-hjelpekorset svømme ut i Vangsmjøsa for å hjelpe et par rådyr som hadde gått gjennom isen. De var veldig dedikerte og jeg fikk et godt inntrykk av dem. Jeg føler meg trygg på at de klarer å finne meg under snømassene fra taket mitt også, om noe slikt skulle bli nødvendig. Det ene rådyret døde dessverre tross hjelpekorpsets anstrengelser, men det er vel slikt man må forvente å se på vei til jobb her oppe. Jeg fulgte dramaet med stor iver, og fikk en del snø i skoa. Det var litt ubehagelig å sitte på kontoret etterpå med våte buksebein, men jeg kom meg helskinnet gjennom det også.
 
Bekymringen for at snøen aldri forsvinner er faktisk helt reell. Det er bare et par år siden at det to uker før Vinjerock lå en meter med snø på festivalområdet. Vinjerock arrangeres tredje helgen i juli. På plussiden hadde publikum fine hvite flekker med snø på campen i fjellheimen, hvor de kunne legge ølen sin på kjøl.

Det har sine fordeler å jobbe med en fjellfestival og bo på bygda. Man slipper å omgås musikkbransjen til daglig, noe jeg tror ellers fort kan skade ens verdensbilde og selvutvikling. Man slipper unna de verste daglige diskusjonene om «brænsjen», og debatten om hvem som er musikkredaktør for hvilken kanal og hvilken jobb de gjør føles fjern. Det er helt ok.

En annen fordel er at man, slik vi gjorde nå på onsdag, kan ta en oval lunsj og invitere resten av kontorfellesskapet med på skitur og grilling i den dertil egnede grillhytta rett oppe i fjellsiden her. Siden Vinjerock driver med både musikk og friluftsaktiviteter, prøver vi å være litt friluftsaktige til hverdags også. Det går ikke alltid bra, men det går sakte mindre ille enn før. Nå vet jeg i det minste hva felleski er. 

Vi pakket oss inn i fire biler, en nederlender, en danske, en gravid, en pensjonist, et par bikkjer og en håndfull veldig fjellvante folk som denne dagen gikk litt saktere på ski. Etter 7,5 kilometer i lett snøvær, inkludert et stopp med pølsegrilling, pinnebrød som både var overstekte og rå samt kokekaffe, kom vi tilbake på kontoret. Rød i kinna og gladere mennesker.      

Dagen etter dro jeg på bransjefestivalen Trondheim Calling, for å se på band og høre på en musikkredaktør debattere jobben sin. Og for å høre Steamdome spille en fetere konsert enn alt annet jeg har sett på flere år. Det er første gang jeg har opplevd Trondheim både edru og i dagslys. Spennende saker. Men ikke så spennende som å se hvor mye snø det ligger på taket når jeg kommer hjem igjen.

Innlegget er først publisert hjå klassekampen

Bildegalleri


Om bloggaren

Etter 20 år i Oslos musikkliv, sist som miljøsjef for Øya-festivalen, flytta Julie til Vang hausten 2014 og tok til på jobben som festivalsjef for Vinjerock. Ho kjenner alle i Musikk–Noreg, elskar lokalprodusert mat frå Vang og har ein hund med over 2000 følgjarar på Instagram.

Vis alle bloggar