Nyheit

- Jeg tapte et slag, ikke krigen

  Nyheitsarkiv
04. mai 2018
  • Familien Sharif på Vang mottakssenter.
  • Familien til Azad Sharifi flytter bordet til gulvet for måltidet.
  • Azad Sharifi og Arad ser ut av vinduet.
  • Familien Sharifi på Vang mottakssenter.
  • Arad og Akam leker med hverandre.
  • Fatima forbereder lunsj.
  • Datteren Arad leker.
  • Arad (1 år) i armene til far.
Azad Sharifi bor på Vang mottakssenter og kjemper for opphold i Norge

Tekst og foto: Telnis Skuqi

– Jeg tapte et slag, ikke krigen, sier Azad Sharifi, 37 år, far til to sønner på 1 og 9 år.  Sammen med familien har han bodd de siste seks månedene på asylmottaket i Vang.

Familien med kurdisk opprinnelse flyktet fra Iran til Norge for 3 år siden.

Kjemper for opphold

Han har motatt to negative svar på oppholdstillatelse i Norge fra politimyndighetene (UDI, UNE).

- Jeg kom for å beskytte livet mitt, hvis jeg må tilbake er jeg død, sier han.

Han trenger 30.000 kroner for å åpne sivil rettsak med hjelp fra Norsk organisasjon for asyløkere (NOAS)

- Familien på fire lever nå på kr. 3000,- i måneden uten lov til å tjene penger, så jeg ser ikke helt hvordan vi skal klare å skaffe disse pengene, men jeg gir ikke opp, sier han.

Sharifi legger ikke skjul på sin kjærlighet til Norge.

- Det er et sted velsignet av Gud. Her finner du fred med deg selv. Jeg ser det tydelig på barna mine, forteller Sharifi.

Tredjeklassing med fire språk

Hakami, den store gutten i familien følger med på vår samtale men fjerner aldri øynene fra TV-en. Det er nemlig tid for å se tegneserier, mens moren Fatima, stadig kokkelerer på kjøkkenet.

Den minste i familien, Arad, er en aktiv gutt som aldri sitter i ro. De små forstår ikke foreldrene sin kamp for å beskytte sitt liv.

- Akam går regelmessing i skolen. Han er i tredje klasse. Han snakker fire språk flytende, og er et smart barn. Han har sett mye vold på grunn av sin opprinnelse, forteller Sharifi.

Livet på mottaket

De bor i en liten leilighet i andre etasje ved Vang mottakssenter. 

- Sosialarbeidere er kjærlige mennesker. De hjelper der vi har problemer, sier Sharifi.

Livet på et mottakssenter er vanskelig, men barna forstår heldigvis ikke den vanskelige situasjonen.

- Jeg elsker livet, familen, mine barn, film, teater, samt den kurdiske kulturen og tradisjonen, sier han. 

- Livet nå er enkelt, men samtidig frustrerende, legger han til, og ummiddelbart legger han duk på bordet, mens Fatima setter servise og tallerkener på teppet. Det er tid for lunsj.

Ifølge tradisjonen regnes man som et familiemedlem om man er invitert til mat.

- Det er en tradisjon gjennom mange århundrer, arvet fra generasjon til generasjon, spesifiserer han.

Hjemløse

Til tross for at familien har lite penger, fortsetter livets vante gang.

- Hvis du får to negative svar på oppholdstilatelsen blir automatisk den økonomiske støtten fra UDI senket, forteller Sharif.

Ifølge ham er det ikke lett å forlatte hjemlandet, men dessverre er kurderne en hjemløse.

- Jeg vil bo i Norge, fordi jeg vil forsvare meg selv og familien min, understreker han.

- Livet er krig og hvis vi ikke kjemper, er vi ferdige, sier han, mens vi hører Arads gråte, noe som krever oppmerksomhet.