En helt vanlig torsdag Tekst/foto: Ida Ask

Frokosten i prestegården foregår i morgenlig stillhet og ro etter at sistemann i ungeflokken på fem flyttet ut av redet.

En helt vanlig torsdag

– En vanlig kommentar rundt juletider er «Hvor gjemmer man presten frem til neste jul». Carl Philip Weisser smiler lurt. – Men som prest er ingen dag lik, heldigvis. Og jeg jobber litt mer enn bare i jula altså.

Prestegården ligger mørk og søvnig en torsdagmorgen. På kjøkkenet dekkes det til frokost. Sogneprest Carl Philip Weisser skjenker kaffe, skjærer brød og setter ut pålegg påbordet.

– Morgenene er ganske stille nå, etter sistemann flyttet ut. Frokosten forgår i morgenlig stillhet og ro. Klokka nærmer møtestart, skoene smettes på. Han har kort vei hjemmefra til kontoret. Drengestua ligger påmotsatt siden av veien. Carl Philip skritter over veien og gjennom en pent frisert åpning i hekken.

– Jeg pleier å få de som trimmer hekken til å holde åpningen ved like. Vi kan ikke ha en tett, høy hekk her. Han smiler, – Det minner meg i såfall litt for mye om Torneroses hekk. Carl Philip stikker nøkkelen i døra, klokka tikker seg nærmere ni. Ganske nøyaktig førti sekunder senere låser han kontoret igjen, skritter tilbake gjennom hekken med sikte på biblioteket.

Ida Ask

Fotojournalist Ida Ask ble med sogneprest Carl Phillip Weisser på en helt vanlig arbeidsdag i Vang. 

Sogneprest Carl Phillip Weisser har en variert arbeidshverdag. Her - babysang.

Vang frivilligsentral

Frivilligsentralen formidler kontakt mellom folk som bor i Vang! Enten du er frivillig eller du ønsker hjelp med noe - ikke nøl med å kontakte frivilligsentralen.

Frivilligsentralen

Marte Tangen på Frivilligsentralen hilser blidt. - Møtet er satt.

Prater går løst og ledig rundt bordet, frukt og kaffe sendes rundt. Carl Philip Weisser skribler litt pået papir. «Styremøte Vang Frivllingsentral». Han ringer rundt ordet «Besøksvenn». 

– Hvor mange besøksvenner har vi i sving nå? Høsten og vinteren kan være lang for mange. De diskuterer besøksvenner, antall timer med frivillig arbeid logget. Carl Philip forklarer for de uvitende: 

– En frivilligsentral er en møteplass på tvers av bakgrunn og miljø, og de formidler kontakt mellom de som bor her i Vang. Noen trenger hjelp, andre ønsker å hjelpe.

Praten går livlig rundt bordet, sak på sak på lista hukes av.

Hullet i hekken mellom prestegården og kontoret er flittig brukt gjennom arbeidsdagen.

Carl Phillip Weisser

Født: 2. juni 1959
Bosted: Grindaheim
Favorittartist: Lisa Ekdahl
Favorittbok: Haikerens guide til galaksen. 

«Se min kjole»

Jeg må gå nå. Carl Philip kikker på klokka, har oppdaget at den nærmer seg babysang. Han rasker med seg papirene, slenger påseg jakka og går den korte vegen tilbake til drengestua. Forteller underveis, om det gamle gravstedet like ved Vangstunet. Om hvordan prestegården såut i de hine hårde dager.

- Her stod fjøset. Der var stallen. Han peker, skritter gjennom hekken og går inn påprestekontoret. Lukten av nystekte vafler brer seg pådet koselige kontoret. Gulvmatter legges ut pågulvet, og Carl Philip finner frem gitaren samtidig som det smeller i døra.

– Dette er tredje gangen vi arrangerer babysang for dette kullet. Vi forsøker å ha det hvert eneste år, og det eneste kravet er at de som kommer er glad i barnet sitt. Han smiler, og forklarer.

– Jeg ønsker at barnet skal være i fokus denne timen, og når det er kaffe og vafler i etterkant kan foreldrene snakke litt sammen.

Det eneste kravet er at de som kommer er glad i barnet sitt.

«Se min kjole», runger igjennom det lille rommet. Fem foreldre med håpefulle har funnet veien i dag. Noen av de yngste surmuler litt, mens flesteparten smiler og gurgler fornøyd. Kaffen skjenkes i kopper, Carl Philip smører syltetøy påen vaffel. Alle tar seg god tid, praten går livlig om løst og fast. Det er tydelig at dette er et initiativ og en aktivitet som settes pris på.

– Det er veldig kjekt å kunne komme hit. Synge, og være sosial både for store og små, smiler Monica Litangen.

Gitaren er et nyttig og svært mye brukt verktøy i Carl Phillip sin hverdag som sogneprest.

Ny lyd

Neste plikt kaller. – Vi har fått nytt lydanlegg i kirken i dag. Jeg måteste om det fungerer. Solen stikker igjennom i det han for fjerde gang denne dagen skritter gjennom hekken og over veien. Kirketjeneren ligger på alle fire under en kirkebenk, og skrur. Det nye lydanlegget er montert, men lydnivået må justeres. Carl Philip prater inn i mikrofonen. 

– Jeg liker egentlig ikke å bruke mikrofon, men det er ålreit så alle får med seg alt. 

Han pe-pe-pe-peraaaater høyt og tydelig. Lenge. Går frem og tilbake. Vil kunne gå over hele kirka, – liker ikke bare å stå på prekestolen. Han tester oppover kirkegulvet. Nedover og til høyre. Bak altertavla. 

- Ja, dette fungerer riktig såbra. Han er fornøyd. Nå må bare lydnivået justeres riktig, og dermed er de klare for neste gudstjeneste.

Tro

Samtidig som kirketjeneren finjusterer lyden, nikker Carl Philip mot korset. Som prest blir han naturligvis alltid «konfrontert»med troen.

– Det å tro på Gud, det er ikke noe man tenker over at man gjør. Det bare er noe man gjør, det er helt naturlig for oss kristne, det er en del av oss.

– Jeg opplever stadig at mange har veldig behov for å fortelle meg hvorfor de ikke tror eller mener slik og sånn. Jeg er ikke så opptatt av om folk er personlig kristne, men jeg ønsker at  de tenker litt over de litt større spørsmålene her i livet. Litt mer enn hva man skal ha på brødskiva neste gang.

Jeg ønsker at folk tenker litt over de litt større spørsmålene her i livet. Litt mer enn hva man skal ha på brødskiva neste gang.

Han smiler. Arbeidsdagen nærmer seg, ikke slutten, men en pause. Noen timer skal tilbringes hjemme, før kvelden skal benyttes til møter. 

Han går ned mot Vangsmjøsa på plenen bak prestegården. Vinden river godt på mjøsa. I noen korte sekunder kikker han utover og tenker, før han begynner å fortelle om de ulike tingene de har opplevd siden de flyttet til Vang for så mange år siden. 

– Det var ganske tilfeldig at vi havnet her. Vi bodde i Nord-Norge, på en øy før vi flyttet hit. Vi trives på små plasser, smiler han, før han forteller videre: – En bekjent av meg tipset om en ledig stilling i Vang kommune, og vi bestemte oss for å prøve. Vang har alt det vi ønsker oss; nærhet til fjellet, vannet. Bare se på dette. Han peker mot fjellene i nordvest. Vennisfjellet og Skutshødn står trauste i vinden. Som de alltid har gjort, og forhåpentligvis alltid vil gjøre. 

- Nei, vet du. Carl Philip skutter seg litt mot vinden. - Jeg tror jeg vil fôre kaninene mine, og så kaller vi det for en dag. 

Fleire bilete