Livet med Heisen Tekst/foto: Silje Josten Lien

Etter nesten 30 år i skiheisen, er Ivar Ellingbø fortsatt ikke lei vinteren.

Han var for mange synonym med skibakker, heistrekk og veldige brøytemaskiner. Men etter nesten 30 år i skiheisen, er Ivar Ellingbø fortsatt ikke lei vinteren.

– På det verste var det fem dager i strekk der vi ikke kom oss bort til heisen. Skjærtorsdag og langfredag var bra dager, med mye trafikk. Jeg husker et år da det var mye folk i anlegget den fredagen. Det blåste opp til uvær, etter hvert så ille at Vegvesenet stengte vegen over Filefjell. Og der satt alle turistene innsperra i snøkaoset! Men vi fikk avtalt med Vegvesenet at vi kunne kjøre kolonnekjøring ei periode, og at det deretter ble stengt. Dermed tok vi med oss rundt ti og ti biler ut fra parkeringsplassen, jeg kjørte foran med hjullaster, og Helge Lajord kom med traktor bak den bakerste bilen. Vi førte dem til Grihamarstølen og så kjørte de videre ned til Tyinkrysset. Men det var sjelden så ille altså, sjøl om vinden titt og ofte skapte hodebry.

Tunge regnværsskyer har gjort himmelen over Vang om til et sammensurium av grå bomullsdotter. Lufta bringer lovnad om kaldere tider. Smilet brer seg idet Ivar Ellingbø tar turen på erindringens landeveg, mannen som nærmest levde og åndet skiheis i bortimot tre tiår.

Det hele startet på 1970-tallet. Tiåret hvor skidressene var trange, beina lange, toppluene utstyrt med dusk og skibakkene fortonet seg som om et fargeskrin hadde eksplodert. Kalenderen viser 1972 når Ivar får tilbud om å bli sjef for skiheisen på Tyin. Omtrent samtidig må snøskuteren som har gjort nytten som preparerings-verktøy, vike for en tråkkemaskin. En fjern slektning av de monstrøse maskinene som legger grunnlaget for ferdsel i skibakken i dag, i praksis kun ei beltevogn. Noen år seinere kom det en bedre versjon til fjells, den gang med glattetrommel.

– Maskinene bidro til å gjøre skibakkene bedre, og trafikken økte. Vi hadde mange turister på besøk, i tillegg til lokale fra Årdal og ulike alpingrupper fra tilstøtende områder. Vi hadde tre løyper og 600 meter med heis, jeg preparerte, det var en som kjørte heisen, og så hadde vi to skitrenere. Det gikk i ett!

Heisen på Tyin var i drift hele vinteren, og godt belegg på de mange overnattingsbedriftene i området resulterte i god flyt i bakkene. Söta bror utgjorde store deler av besøksmassen. Ivar forteller at det kunne komme og reise  300 gjester på samme dag til Tyin hotell, noe som stilte krav til sengekapasitet og fleksibilitet.

Over grensen kom svensker og dansker med skiene pakket i bagasjen, skiferien kunne være eksotisk nok for et bymenneske.
Mange heiser i området

1. mai-rennet var noe av det største han opplevde. På slutten av sytti-tallet var det Nord-Europas største alpinrenn, med over 1100 deltakere. Det ble kjørt renn i seks bakker på Tyin og Filefjell, noe som krevde mye av både underlag og mannskap.

- Først kjørte vi tråkkemaskin med en kultivator bak og stripet opp rundt en halvmeter i snøen. Deretter måtte bakkene vannes ved hjelp av brannsprøyter fra Årdal og Vang, for at underlaget skulle holde. Så ble det tråkka ned og til slutt sklidd ned med ski. Ja, og så måtte vi salte da. Vi satt igjen med et islag som var mellom en halv og en meter djupt, det måtte til! Jeg vet ikke om mange som har drevet som dette.

Skiheiser var ikke noe nytt i Vang og omegn på denne tida. De første dukka opp godt over ett tiår tidligere, på Grøvstølen, på Eidsbugarden og i Galdekleiva. Turistene kom fra store deler av landet, typisk familier på tur. Over grensen kom svensker og dansker med skiene pakket i bagasjen, skiferien kunne være eksotisk nok for et bymenneske.

Syttitall ble til åttitall, og det var ikke bare innen hårmote og bekledning endringer var i emning. Skiheisen på Filefjell hadde betjent små og store entusiaster siden slutten av sekstitallet, nå skulle den bli nye arbeidsplass for «sjefen fra Tyin».

– I 1982 tegna jeg og Helge Lajord kontrakt med skiheisen på Filefjell, pluss betjente parkeringsplasser. Vi kjøpte brøyteutstyr og drev parkeringsplassen privat, investeringer i heisene sto aksjeselskapet for.

Silje har like greitt starta skrivegruppe etter at ho våren 2014 flytta til Vang for å jobbe som åtgaumsarbeidar i Kosa Seg as. Ved sidan av dette er lillehamringen aktiv i husflidslaget, med på dansekurs, ivrig bærplukker og om mulig enda ivrigere når det brygger opp til fest i Vang.

Ivar Ellingbø er for mange synonym med skibakker, heistrekk og veldige brøytemaskiner.

Nils Stende – Velkommen til Valdres folkemuseum

Skiutleie på Filefjell var i en mannsalder synonymt med Nils Stende. Av mange merkelige situasjoner husker han særlig godt en episode der en av heiskarene ble lurt utpå. Uten at han nevner navn.

«En tidligere heisfører hadde et par slalåmski som han ønsket å selge. Skiene var lite brukt, men av eldre dato. Dette fikk en av mine ansatte i skiutleia greie på. Han skreiv derfor et telefonnummer på en papirlapp og leverte denne i billettluka til heisføreren med beskjed om å ringe dette nummeret snarest, da en kunde ønsket å kjøpe slalåmskiene hans. Heiseføreren ringte og fikk følgende svar i andre enden: «Velkommen til Valdres Folkemuseum.»

Nye tider

På denne tida var det kun en heis i anlegget, og tråkkemaskina sto til enhver tid utendørs. Det hendte ofte at den måtte graves fram om morgenen. Men med årene ble det økt satsning på anlegget, og midtveis på åttitallet skjedde det store endringer på Filefjell.

– Etter tre år ble det bygd en ekstra heis, vi fikk nytt kafébygg, ny tråkkemaskin og garasje, skiutleie i kjelleren på kafeteriaen og verksted. Trafikken var stor, i de mest trafikkerte periodene måtte vi leie inn hjelp, blant annet fikk vi skoleunger til å passe parkeringsplassen. Vi åpna i desember og holdt på til den andre helga i mai. Det ble dårlig med ferie, det var kun én fridag i sesongen, og det var juledagen!

Latteren triller over bordet foran ham og overdøver det svake suset fra dråpene som treffer taket. I det fjerne høres bildur fra E 16.

– Jeg har telt over, og det var på det meste faktisk 17 små og store bedrifter med «varme senger», derav seks hoteller, i området. Det var sju skitrenere i området hele vinteren, to til den største turistaktøren, Team Travel, forteller Ivar.

– Heisen ligger på en rygg, så i perioder er det problemer med lite snø. Da hjelper det å lage sin egen!
Nyvinninger letter hverdagen

Etter påska var det såkalt «svenskeuke» i heisen, da kom det trillende inn svenske busser hver dag. Det legendariske 1. mai-rennet satte punktum for sesongen.

– I 1995 fikk Helge og jeg med oss Andris Berge, og det ble anskaffet en ny tråkkemaskin med sporleggerutstyr, som laget både dobbeltspor og skøytespor, hele 4,2 meter i bredda! Vi ble spurt om vi kunne kjøre løyper i turnettet, så fra da av hadde vi også ansvaret for turnettet.

Det dukket etter hvert også opp noen andre attraktive, nye «fastboende» på Filefjell. Smekre, blankpolerte og et kjærkomment tilskudd var de, og med riktig pleie var de noen reale arbeidsjern også. Det hersker lite tvil om at snøkanonene ble satt pris på. Grovmeislede never former Filefjell-bakkens kurver i lufta.

– Heisen ligger på en rygg, så i perioder er det problemer med lite snø. Da hjelper det å lage sin egen! Vi hadde døgnvakt på kanonene, for å sikre at alt gikk bra.

Et av mange postkort fra tiden Ivar drev skiheisen på Filefjell

Skånet for alvorlige ulykker

Nærmere tre tiår med bakkeliv, mye folk og tidvis høy fart kan bli en intrikat blanding, men de alvorlige ulykkene var få. Ivar kan kun huske ei alvorlig ulykke, da utenfor preparert løype.

– Du har egentlig ikke lov til å holde særlig høy fart i et skianlegg, men det ble jo noe grisekjøring, både opp og ned i heisen. Det ble slått ned på med en gang, det er ekstremt viktig å ivareta sikkerheten i bakken.

Nå og da måtte folk hentes på toppen av bakken, men det skjedde sjelden, og som oftest var det brudd i en fot eller lignende som var årsaken. En større utfordring var å stenge bakken ved dårlig vær. Det falt ikke alltid i god jord.

– Det er ikke alltid like lett å få folk til å forstå hvorfor man stenger bakken, når det for dem virker tilsynelatende ufarlig nede i anlegget. Da hendte det at de fikk en tur med maskina opp til toppen, så endret pipa lyd ganske fort. Jeg husker en gang da sikten var så dårlig at vi måtte navigere etter heisvaieren!

Du har egentlig ikke lov til å holde særlig høy fart i et skianlegg, men det ble jo noe grisekjøring, både opp og ned i heisen.
Enden på visa

I 2000/2001 tok en epoke slutt. Etter vel 28 år i manesjen var det på tide å trekke seg tilbake og få litt pause. Da var skiheisen på Filefjell den eneste igjen, i et område som en gang «bugnet» av større og mindre skiheiser. Nå setter Ivar pris på å kunne dra på besøk, stå på ski og reise hjem igjen etterpå.

– Jeg er imponert over dagens anlegg, det virker veldrevet der oppe.

I dag er majoriteten av overnattingsplassene på Tyin og Filefjell tilknytta hytter. Det som en gang i tida var et eldorado for de såkalte «varme sengene», er i dag historie. Med det har også typen besøkende endret seg. Nå er turistbussene adskillig færre, hoveddelen av trafikken stammer fra hyttefolk og skikjørere fra nærområdet. Men fortsatt trekker en gammel traver deg opp fjellsida, slik at du kan suse nedover de hvitsvøpte bakkene og føle skia mot et underlag perfeksjonert gjennom tiår. Historien ligger nær, bare du ser den.

Helge Lajord –Snakk høgt!

Saman med Ivar, var Helge motoren i heisdrifta på Filefjell gjennom fleire tiår. Det var intenst arbeid gjennom vinteren, og heisfolket vart godt kjent med kvarandre – Noko som ofte opna for pek:

«Eg hugsar ein gong Nils Torstein hadde fått kjøpt gamle kiosken til Einar Reidar Bøe på Bøflaten camping. No skulle handelen gå rett i vêret med nye lokalitetar og nærheit til kunden i bakken. Den vart plassert rett på andre sida av flata ovanfor heishuset. Straum vart tilkopla og plakatar oppsette. Me som var i heishuset, ville gjerne  hjelpe til på vår måte og tok oss den friheit å annonsere knallgode prisar. Trur nok tilbudet var under innkjøpspris. Responsen var upåklageleg, men kioskverten vart slett ikkje tilfreds med «hjelpa» me gav han. Han var slett ikkje blid der han stod i kiosken sin, nærmast fresa! Me fekk att med renter. Han sette opp ein plakat ved sida av heiseluka utan att me visste om det. Me i heiseluka forstod ikkje kvifor alle smilte og snakka så høgt til oss. Etter ei tid kom forklaringa. På plakaten stod det : «Snakk høgt og tydeleg, heisepersonalet høyrer dårleg.» Ellers vart denne kiosken dregen opp på toppen av " henget " for å auke omsetningaen. Men med innleigd personale og ei dags-omsetning på 1 pølse og 1 brus vart prosjektet raskt avslutta.»