Toppjakt Tekst/foto: Hallgrim Rogn

I Himmelsyn ruver Uranostinden (2157 moh.) med ettermiddagssola på veg ned like bak.

I himmelsyn ruver Uranostinden (2157 moh.) med ettermiddagssola på veg ned like bak. Sjøl sitter jeg på en liten stein under en lavere topp med dagens femte rype i hånda, et stort glis rundt munnen og tidenes rypetur bak meg.

Fire timer tidligere rusler jeg ut fra Eidsbugarden med hagle i hånda. Noen timer før dette igjen ble mitt første jaktkjøp på Inatur gjennomført. 170,– kroner for dagskort hos «Eidsbugarden fjelleigedom» er ikke ille for rypejakt i Jotunheimen.

– Hah, der er det jo ikke ryper i år, var beskjeden fra kontornabo Bjørn da jeg hadde han på tråden på veg til fjells. Han hadde nemlig brukt fem dager i starten av jakta i området uten å se en eneste fugl. Et «lykke til» og et par tips til hvor han hadde teorier om at det kanskje kunne være fugl, delte han allikevel med meg.

Mot fjellene

Det er nesten så jeg føler meg litt i feil element i starten. Turisthytte, fjellhotell og en autostradasti med T-merkede varder er ikke terreng jeg vanligvis beveger meg i med våpen i hånd. Elgjeger som jeg først og fremst er.

Strengt tatt klarer jeg ikke helt å tidfeste forrige småvilttur, og rypejakt i høgfjellet har jeg aldri prøvd før. Jeg er vant til å ha minst fire fjellbjørk mellom meg og fugl i flukt og kan telle tidligere felte ryper på ei hånd.

 «Vel, vel, det er riktig dag for å teste høyfjellsjakt», slår jeg meg fort til ro med. Bygdin (1057 moh.) ligger uvanlig speilblank og velfylt, de nærmeste toppene har et interessant snødekke og temperaturen er mer august enn oktober. Noe som betyr en god unnskyldning for å stoppe opptil flere ganger, sette seg ned og nyte utsikten i den stupbratte oppstigningen mot fjellene jeg har sett meg ut. Jeg vil nemlig opp til snøen.

Hallgrim Rogn

Etter fem år i "byen" som skribent for Den Norske Turistforening (DNT) flytta Hallgrim heim til Vang. Ved sidan av å gå på ski og hogge ved, jobbar han som Innovangsjonsminister med base på kontorfellesskapet 1724. 

Jotunheimen viser seg fra sin beste side, noe som betyr mange utsiktspauser på veg opp til rypeterrenget.

Småviltjakt i Vang

Det aller meste av utmarka i Vang er i privat Eie. Det betyr at småviltjakta er leid bort, samtidig som storviltjakta er organisert i jaktlag. Dette er mulighetene i og rundt Vang: 

Eidsbugarden fjelleigedom

En indrefilet av et rypeterreng sør i Jotunheimen. kortsalg via inatur.no

 

En sånn dag

Noen svettedråper og utallige utsiktstopp seinere er 350 høydemeter unnagjort, og jeg har snødekte fjellvidder og småtopper foran meg. I tillegg til hundrevis av småfugl. Om det er trost, sisik eller stær, veit jeg ikke, men jeg drar nytte av situasjonen og begynner å øve på å følge fugl med hagla. Vel vitende om at jeg aldri har vært noen stor hagleskytter, trenger jeg all trening jeg kan få.

Skuddet går. Fjær fyker. Og fuglen flyr videre.
«Flapp-flapp-flapp-flapp.»

Etter å ha fulgt sikkert sjuogtredve småfugler med hagla tar det et lite sekund før jeg skjønner hva som skjer når jeg hører heftige vingeslag, og ser to fugler som på ingen måte er like små som de andre, lette ti meter foran meg.

Skuddet går. Fjær fyker. Og fuglen flyr videre.

Tjue meter. Femti meter. Hundre meter. To hundre meter.

Så stivner plutselig rypa i lufta og detter som en fjærkledd stein mot bakken. Uheldigvis for meg har den kommet over kanten ned mot Bygdin og det er mildt sagt vrient å anslå akkurat hvor den treffer bakken.

Jeg låser blikket på punktet der rypa forsvinner mot horisonten og beiner av gårde. Et heftig gjørmeplump enses ikke – til det går blodpumpa altfor fort. Jeg stopper ikke før jeg ser den like speilblanke Bygdin under meg igjen. Men ingen rype. Og hadde det ikke vært for at dette er første rype jeg har truffet med hagl på minst fem år, hadde jeg nok gitt opp etter sju–åtte minutter.

Men akkurat idet jeg bestemmer meg for å fortsette jakta uten denne rypa, ser jeg en kvit flekk tjue meter under meg som ikke kan være snø. Jeg snubler ned og konstaterer snart at dagen er perfekt.

Jeg har skutt ei diger lirype! Stang inn.

Det skulle vise seg å bli en sånn dag.

"Nå er situasjonen sånn at jeg har igjen ei rype på kvota, samtidig som jeg er godt inne i terrenget. "

Dobbel debut

Etter litt klyving tilbake til snøen og et godt gammelt bomskudd på ei rype som flyr opp bak meg setter jeg kursen mot en markert topp på 1480 moh. Rypespor er det overalt og trua er sjeldent god.

Så letter det også to ryper idet jeg runder toppen. En setter kurs rett inn i Jotunheimen, mens den andre har helt andre planer og vil ned mot Bygdin. Skuddet går, og Jotunheimenrypa deiser i snøfonna.

Da er det akkurat som om livet går litt saktere noen sekunder. Jeg registrerer nemlig at Bygdinrypa fortsatt er innenfor skuddhold, og tenker som så at «skitt au, her er det bare å prøve seg».

Da er det akkurat som om livet går litt saktere noen sekunder.

Nok en gang spruter det fjær, mens fuglen like fullt flyr videre. Heldigvis har den fått hardere medfart enn den første, for etter 15 meter svikter den ene vingen, og rypa begynner å dale. Den er imidlertid ikke død selv om den går i bakken. Det er heller ikke den første, og det blir nok ei runde med beinflying.

Først opp på fonna der jeg etterlater sekk og ei død rype. På veg ut stupet mot Bygdin lader jeg opp hagla og håper på det beste. Og det beste slår til. Åtte meter før det blir for bratt til at det er forsvarlig å fortsette, finner jeg nemlig den siste rypa flaksende i et vierkratt.

Et kort basketak seinere er nakken brukket, og jeg tilbake oppe på fonna. Litt svett og helt totalt sjokkert over egne skyteferdigheter. «Rypedublet» hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve. Men det var og ble en sånn dag …

Småviltjakt i Vang

Flere muligheter: 

Hugakøllen

Rundt Hugakøllen er det åpent salg av både helge- og årskort. Hare, rype, storfugl og orrfugl. Kortsalg via Guro Kvam

Ingenting å si på omgivelsene denne dagen

Småviltjakt i Vang

Flere muligheter: 

Tyin

350 000 dekar med jaktbart høgfjell disponeres av Årdal Jeger og Fiske-forening i området vest for Tyin. Kortsalg via inatur.no

Vend i tide

Nå går det en sms til GIS-konsulenten i Vang kommune som jeg veit også har oppsynet med jakta her.

«Hva er dagsgrensa?» spør jeg. Og legger for sikkerhets skyld ved et bilde. Svaret fra det jaktglade oppsynet kommer kjapt.

«Fem. Ser ikkje noko særleg feil ut det der :-D.»

Det er altså to ryper igjen før maksgrensen er nådd. Samtidig finner jeg ut at det kun er fem haglpatroner igjen i lomma.

«Går jeg tom for patroner?» «Når jeg dagsgrensen?»  «Hvorfor er sekken plutselig så tung?» «Begynner jeg faktisk å bli litt solbrent?» Verdensproblemene jeg går og funderer på, blir heldigvis avbrutt av enda et par ryper som flyr opp. For første gang i dag blir jeg heller ikke overrasket over at rypa går rett i bakken og blir liggende.

«Fem. Ser ikkje noko særleg feil ut det der :-D.»

Jeg begynner nå å føle meg som en drapsmaskin og funderer litt over om det er helt greit at jeg dundrer inn i Jotunheimen og skyter de fineste fuglene jeg finner. Men sentimentaliteten blåses kjapt bort, og jeg konkluderer med at «dette må være en riktig så fin plass å ende sine dager på».

Nå er situasjonen sånn at jeg har igjen ei rype på kvota, samtidig som jeg er godt inne i terrenget. Det er med andre ord på tide å snu nesa mot Eidsbugarden igjen. Det er tross alt kjedelig å gå lenge med hagla i sekken, og med den rypetettheten det er denne dagen er det ikke vits i å ta noen unødvendige sjanser.

På tide å snu nesa mot Eidsbugarden igjen.

Haresporing i høgfjellet

Lite skjer den neste timen før et stort kull letter og tar turen rett inn i Heimen. Mens jeg står og ser etter rypene som letta på litt for langt hold blir, jeg oppmerksom på at jeg blir holdt under oppsikt. En liten, kritthvit hare står nemlig sytti meter unna og ser nysgjerrig ned på meg.

Brått blir jeg litt usikker på om jeg har kjøpt småviltkort eller bare rypekort, men jaktinstinktet og pragmatiske tanker vinner fort. Jeg gir haren et forsøk.

Den har derimot helt andre planer enn å bli skutt og forsvinner så fort jeg begynner å nærme meg. Heldigvis er sporene lette å følge, og jeg har sol i mange timer til.

En liten, kritthvit hare står nemlig sytti meter unna.

Ikke kan jeg mye om harejakt, men jeg prøver å sette meg inn i psykologien til haren der jeg rusler på sporet. I høgfjellet som vi er nå, veit den hele tiden hvor jeg er og vil sikkert holde seg på god avstand om den føler seg forfulgt. Så: «Hvordan komme innpå?»

Jeg får en idé om å late som om jeg ikke er interessert i haren. Jeg dropper dermed å følge sporene hele tiden og ser for all del ikke i retning dit haren oppholder seg. Om det nok en gang er flaks, eller om jeg faktisk har lurt haren, veit jeg ikke, men plutselig har jeg den helt i ro på 25 meter. Skuddet går, og haren springer ikke så mye som en liten meter.

Småviltjakt i Vang 

Verdt et forsøk: Kontakt grunneier og hør om mulighetene for å leie området du drømmer om å jakte i. Det kan gå!

Dagens fangst

Jotunheimen

Fjellområde sentralt i Sør-Norge på ca. 35 000 kvm.

Ved siden av Galdhøpiggen og Glittertinden finner du også de seksten neste plassene på lista over landets høyeste fjell i Jotunheimen.

Avgrenses av Valdresflya og Sjoa i øst, Bygdin og Tyin i sør, Sognefjellet og Bøverdalen i vest og Kvitingskjølen i nord.

Reinstammen er tam, så her er det småvilt som gjelder for jegeren.

Mulig å kjøpe kort i statsallmenningen både i Vang, Lom, Vågå, Årdal og Luster.

Siste knaus

Selv om sekken nå er betydelig tyngre enn da jeg sleit meg oppover bakkene fra Bygdin tidligere på dagen, går klyvinga mot turens siste topp som en leik. Alt føles så greit når man har trua. Og selv om skuddet som blir løsnet rett over toppen, kan betegnes som «noe grisete», så går det heldigvis godt.

Ingen fjær flyr fra andre fugler enn den som detter i bakken. Og på dagens sjuende skudd er det sjette fallet et faktum. Denne gangen uten noe mer dramatikk. Rypa bare ligger helt i ro, med verdens vakreste utsikt, og venter på å komme i sekken.

Jeg plukker opp rypa, finner en stein, og prøver å ta dagen inn over meg. Uranostinden (2157 moh.) ruver i himmelsyn, og ettermiddagssola er på veg ned like bak. Med dagens femte fugl i hånda, et stort glis rundt munnen og tidenes rypetur bak meg, blir jeg sittende på steinen en god stund. 

GPS,kart, dokumentasjon, sitteunderlag, telefon, kikkert rypenett, hagle, kniv og patronbelte var i sekken på rypejakt.