For 14 år siden var det mye jeg ventet på: Å bli eldre, å bli ferdig med den slitsomme ungdomsskolen, å oppleve verden, å kunne bestemme helt og holdent over meg sjøl. Og mer til.
Jeg var fjortis i ei brytningstid; mobiltelefonen begynte å bli allemannseie, CD-en sang på siste verset, MiniDisken var et blaff, internettbruken økte, men sosiale medier var fortsatt ukjent terreng og chattetjenestene fortsatt under utvikling. Jeg, og alle rundt meg, var lykkelig uvitende om hva som ville vente tenåringene som etter hvert ville komme etter oss. Og det kjenner jeg en enorm lettelse over i dag. Jeg rakk å begi meg ut på voksenlivets spede begynnelse før sosiale medier «eksploderte».
Det er ingen tvil om at dagens 14-åringer har mye mer å forholde seg til enn mitt fjortenårige selv. Men jeg skulle likevel ønske jeg visste det jeg vet nå da jeg var 14. Da ungdomsskolen var på sitt verste, en ansamling usikre tenåringer fanget i en enorm hormonboble. Og akkurat det faktum har vel ikke endret seg nevneverdig på disse årene…?
Kjære Silje (14)
Du vil nok måtte tåle en del opp- og nedturer i årene som kommer, de aller fleste av dem vil være med på å definere deg som person, men til slutt ender du, mer eller mindre, i vater. Eller, kanskje ikke i vater, men i det minste i noe som kan minne mer om en normaltilstand.
Du kan bli hva du vil, det vet du for så vidt allerede. Men jeg tenker det er greit å understreke likevel, for du må ikke la deg skremme vekk fra drømmene dine. Ikke alle kan bli ingeniører, bilmekanikere, sjukepleiere eller økonomer. Det er rom for drømmene dine der ute, det er mulig å nå dit om du virkelig vil. Men for all del, ikke stress med det nå. Du er ung og har andre ting å bekymre deg for, tross alt.
Bare ta det med ro, du vil bli et bra menneske selv om du ikke er populær, selv om du ikke raver rundt på fest eller har rota med en gutt ennå. Du vil komme deg dit du vil, og bli viktig for mange, selv om du ikke har en haug med venner rundt deg til enhver tid.
Du er en bra ungdom, med et solid fundament å bygge videre på. Og nei, jeg snakker ikke om lekser og gode karakter, selv om det selvfølgelig ikke vil gjøre det verre for deg videre i livet. Jeg snakker om holdningene og verdiene dine. Ikke la noen få deg til å tro at du ikke er bra nok. Jeg kunne, i etterpåklokskapens lys, sagt at det ikke ville skadet å rope litt mindre, kanskje også krangle litt mindre, men tenårene er jo uregjerlige. Jeg har dog et råd til deg; velg dine kamper med omhu.
Det vil komme ei tid der du slutter å mislike deg sjøl fordi du ikke er tynnere, ikke har tjukkere hår, ikke er «høy nok», ikke er flink nok eller fordi du er nærsynt og nerd. Der du ikke lenger vil bry deg om hva andre måtte mene om deg, der du vil føle deg komfortabel i ditt eget skinn og, for å bruke en skikkelig klein formulering, finne deg sjøl.
Om ikke så altfor lenge begynner du på videregående. Der roer det hele seg. Og deretter venter resten av livet. Det vil by på mange opp- og nedturer, men du vil garantert lande på beina. Bare gi det tid.
Så:
Ikke la andre definere deg - bestemme hvem du skal være, hva du skal mene eller hva du kan eller ikke kan gjøre. Det er ditt valg. Det føles kanskje vanskelig nå, men det ordner seg. Jeg lover.
Lykke til!
Hilsen Silje (28)
