I høst er det slakt og jakt her i Vang. Nå ryker rypene, elgene og lammene over en lav fjellsko.
Før helga stakk jeg innom Sørre Kongslien gård for å si farvel til Lambo, mitt lille adoptivlam som ikke er så lille lenger og som dro til de evige beitemarker på fredag. Han har spist godt i sommer og veide til slutt vel det samme som en bloggende fotballfrue. Men med mye mer pels da.
For en mangeårig byjente er det komplekse følelser som settes i sving når man sender et dyr til slakt. Tristhet fordi lille Lambo var kjempeskjønn og en åpenbart likandes fyr. Glede over å vite at kjøttet man skal spise har hatt et fint liv i fjellet sammen med familien sin og spenning over å få spise kjøtt man faktisk har møtt. Men hvor er musikken man kan ha som selskap i en slik stund?
Ellers i livet er det lett å finne låter som guider en gjennom kåthet og glede, sinne, kjærlighetssorg, tristesse og eufori. Det er skrevet mange låter med dyr i, men få som handler om sorgen med å først bli kjent med et dyr, så drepe det og så spise det.
Gojira synger om sin kjærlighet til hvaler, ikke hvalbiff. Nelly Furtados I’m Like A Bird har jo ingenting med rypejakt i Valdres å gjøre og Lynyrd Skynyrds Free Bird handler åpenbart ikke om burhøns. Morrissey har lenge ment at Meat Is Murder, som jo er helt sant uansett hva man mener om den fyren, mens A-ha jakter høyt og lavt men kun på kvinner. Det er få følsomme hipsterband fra Williamsburg som lager låter om glade griser og «local produce».
Den gærne rednecken Ted Nugent skriver både låter og bøker om sin kjærlighet til å drepe dyr og tilberede dem, men han er jo en GÆREN REDNECK! (Jeg har ikke lest hans bøker Kill It & Grill It og God, Guns & Rock’n’roll men hvis du er en homohatende våpenelskende klimaskeptiker er de sikkert helt topp).
For oss litt sartere sjeler som er opptatt av dyrevelferd men fortsatt spiser kjøtt er det skuffende lite musikk om å drepe og spise kortreiste fugler eller fe. Raga Rockers rimer lammene på flammene i «Slakt» mens Slayer drukner oss alle i blod. Men det er menneskeheten som ryker, ikke et nygrilla lammelår. Jeg er kanskje Lambos egen Angel Of Death men Mastodon tar det videre til neste nivå på Curl of The Burl: I killed a man 'cause he killed my goat. Geiter er dødsfete dyr og godt smaker de også. På Vinjerock i år serverte vi for første gang killingkjøtt - som kjebab selvfølgelig.
I dag skal jeg treffe Lambo igjen. Han er nå delt inn i relevante kjøttstykker og jeg har invitert vennene på fårikål. Hva vi skal høre på? Lamb Of God selvfølgelig.
Innlegget er først publisert i Klassekampen 12. oktober.
