Det raver en fyr rundt på scenen og roper snøvlende inn i mikrofonen. Han snakker usammenhengende, drar et par spøker og er litt hissig og oppstemt samtidig. Nei, det er ikke OnklP på en dårlig dag, men olje- og energiminister Tord Lien (FrP) som holder hilsningstale under middagen på siste ukes Zerokonferanse.
Er han dritings, lurer vi på, der vi sitter en liten gjeng med øyenbrynene langt oppe i panna. «Nei, nei, det er sånn han er», sier en erfaren klimajournalist bak oss, mens Lien snakkeropende forteller hvor hyllet han blir på sine reiser til Mexico og Afrika, mens det her hjemme bare er kjeft å få.
Det går rykter om at han på en liknende tale tidligere hadde endt opp med å rappe. Vi skulle så gjerne sett han rappe her og.
Som et slags Bylarm eller Øyafestivalen i klimaets tegn, er Zerokonferansen det årlige møtepunkt for nye og gamle stjerner i miljøbevegelsen. Her er utenlandske hotshots og sjenerte talenter fra distriktene. Slik EDM (electronic dance music) har ekspandert de siste årene, er det teknologiske nyvinninger det handler om på klimafestivalen også. Solcellepaneler, vindkraft, elbiler, batterikapasitet og energilagring.
I spotlighten på Folketeatret er klima- og miljøminister Tine Sundtoft tilbake, til tross for en langt fra imponerende opptreden året før. Da var hun ny i jobben og kunne, som en debutant på Bylarm, unnskyldes med manglende erfaring. Et år seinere står hun fortsatt og sier egentlig ingenting. Hun bør få seg noen nye låtskrivere, unnskyld, taleskrivere. Det er lett å hoppe etter Sundtoft og enda lettere for Jonas Gahr Støre som etter miljøministerens opptreden framstår som en slags politisk savvy og erfaren Bryan Ferry.
Lederen for FNs klimapanel Rajendra Pachauri er en scenevant verdensstjerne og står selvfølgelig komfortabel og snakker om deres siste rapport. Mens dagens mest utilpasse person må (bør?) være Hege Marie Norheim, senior vice president for sustainability i Statoil. Hun er en anakronisme, som en Bettan på P3-Gull, med sitt halvhjertede forsøk på å tale oljens sak i denne sal. Statoil er energibransjens komiske Ali.
Dagens norske superstjerne er Christian Rynning-Tønnesen fra Statkraft. Selskapet er Europas største på fornybar energi og tar bokstavelig talt verden med storm (og vindkraft). Men som en uforløst talentfull artist strever selskapet med å nå ut med budskapet sitt. Låtene er gode, tekstene geniale, produksjonen er nyskapende, men markedsføringen er elendig. Hvis Statkraft hadde hatt PR-maskineriet til Statoil ville energidebatten her til lands sett helt annerledes ut.
Som en norsk politikks Kate Bush gjør Kristin Halvorsen et etterlengtet comeback i rampelyset. Det kulminerer i en lett flau fotoseanse etter middagen (kan vi please ta en selfie med deg?) fra oss ellers blaserte musikkfestivalfolk. Bare synd at vi aldri fikk hørt Tord Lien rappe.
Innlegget er først publisert i Klassekampen 17. november.
