Lørdag kveld klokken 21.00 går åtte musikere ut på den største scenen på Vinjerock. Klokken 21.45 går gjengen av igjen foran en festivalplass i ekstase. Vi har alle danset så mye at fjellkokkene må vaske ned festivalkjøkkenet etter støvskyen som våre føtter virvlet opp underveis i konserten.
Hva skjedde? Folkemusikk og Vinjefolk skjedde.
1800-talls pønkeren Aasmund Olavsson Vinje fyller 200 år i år og begynner nå endelig å nærme seg alderen til Keith Richards. Vinjerock er oppkalt etter fyren og vi feiret han med et bestillingsverk – eller, kan vi si bestillingsfest?
Bestillingsverk er et ord like usexy som hemoroider – med mindre du driver en stort sett statsstøttet festival og trenger slikt for rapporteringene dine til myndighetene. Det er ikke tilfellet for Vinjerock. Men, vi la inn en forespørsel om en bestillingsfest til Asgaut Bakken, en edderkopp i folkemusikkmiljøet, og han kom tilbake med 8 musikere fra 4 land. Vi kaller dem for Vinjefolk, og de leverte som bestilt - en helvetes fest.
Anders Hall, Ellen Brekken, Hans Martin Austestad, Sarah-Jane Summers, Hans Kjorstad, Juhani Silvola, Anders Lillebo og Knut Ålefjær spilte opp til en folkemusikkfest for et publikum som ellers danset seg gjennom høyfjellskveldene til Silvana Imam og Lindstrøm. Vinjerock har kanskje Norges mest dansete publikum – og i år hvor temperaturen var 10 grader varmere enn normalt kan vi ikke lenger skylde på at folk kun danser for å holde varmen. De danser for å danse.
Vinjefolkemusikk er ikke som annen musikk. Det var bluegrassversjon av Vinjes «Ved Rondane», det var banjo, feler og kontrabass, det var EDM-aktige take-offs og det var så mye dansing som jeg aldri har sett på festivalen før. Oslo-hipstere og Valdresbønder danset jenka sammen og det var vakkert, det var gøy og ikke minst: det var musikk av en sånn kvalitet at jeg fortsatt blir litt varm om hjerte og høy på livet av å tenke på det.
Folkemusikkmiljøet ønsker neppe å fremstå like ekskluderende som den rockegjengen på Last Train jeg har drukket fernet i i mange år, men man trenger like mye kulturell kapital for å kaste seg ut i folkemusikken som for å turde å hilse på Thomas Seltzer på sent nittitall. Som festivalsjef for en friluftsfestival i folkemusikkens høyborg Valdres har jeg de siste årene blitt tvangssosialisert inn i både folkemusikken og ut i naturen. Begge deler har ført med seg mye sosial angst og klamme håndflater men det har kun vært fett å oppleve det.
Den første september spiller Vinjefolk på Riksscenen i Oslo. Drikk en fernet, gå og dans, eller bare lytt og lær. Vinjefolk makes folkemusikk folkelig again.
Innlegget er først publisert hjå klassekampen.
