På terskelen til mitt tredevte leveår er det en god del som fortsatt ikke henger på greip. Én ting er uansett sikkert; det å leve kommer med store bivirkninger.
Noen mennesker er naturlig sjarmerende, tiltrekker seg beilere som kyr tiltrekker seg fluer og vil sjelden oppleves som håpløse. Og så har du oss i andre enden av skalaen; vi som overkompenserer for manglende sjarm med uvettige talegaver, har runda toppunktet i livet uten merkbar bedring og som antakelig aldri vil anses som lovende. På noen måte.
Vårt «biologiske toppunkt» er angivelig omtrent midtveis i tjueårene, da begynner aldringsprosessen. Naturen kan være rimelig fandenivoldsk innimellom, rett etter at pubertetens klamme hormonhysteri slipper taket og du begynner å finne en slags mening med deg selv og alt som foregår rundt deg, DA skal du runde bøya og starte ferden mot bunnen. Det betyr i praksis at storparten av livet er én eneste seig bunntur.
Å runde 30 har stort sett vært noe svært diffust i løpet av tjueårene, «det er jo så lenge til og dessuten er jo 30 det nye 20, liksom!» (Jeg er rimelig sikker på at det utsagnet stammer fra en små-panisk, noe-og-tredveåring med tidlig snev av midtlivskrise.) Det viser seg jo å ikke stemme, er du tredve, er du tredve. Rart det der.
«Eggene dine DØØØØR!»
Men så står du plutselig der da. På terskelen til neste fase av operasjon forfall, ditt siste optimale tiår som potensiell rugemaskin og meieri. Jeg har forståelse for at det rent biologisk begynner å bli litt tråere med reproduksjon i denne perioden, men nekter å gå med på at det skal være den eneste toneangivende faktoren for kvinner som entrer tredveåra. «Du må ikke vente for lenge vet du!», sier samfunnet i et belærende tonefall. For aller helst skal du jo få barn, helst flere og aller helst i går. Kom igjen da, la nå folk få holde på med sitt, uansett om det omhandler å formere seg eller ikke. Så kan man heller vise en ørliten finger til naturen, som har skyld i denne biologiske ubalansen.
For er det ikke typisk at menn, teknisk sett, kan få unger til de nærmest er geriatripasienter, mens kvinner skal tørke ut betraktelig før, sluke hormonpiller og anses som utgått på dato? Kombinert med stadig hyppigere partnerbytter og mange skilsmisser, har dette resultert i at menn i større grad får ørten kull, spredd over flere tiår, med det resultat at fortidens velholdte familietrær nå minner mer om overgjødslede tujaer.
(Jada, jeg skjønner at det handler om biologi, kroppens sviktende evne til å gro mennesker osv. Men det hadde jo vært praktisk om alle bare sluttet å være (potensielt) fertile omtrent samtidig? Dessuten bygger denne idiotiske biologien opp under en forståelse av kvinner som utdaterte i førtiårene, mens menn liksom bare eldes «med stil». Yeah right.)
Klokka går
Nedtellinga er for alvor i gang, om en knapp måned ruller jeg inn i mitt tredje tiår på denne kloden. Om jeg skulle leve de tilmålte 84,2 gjennomsnittlige årene for kvinner i dette landet, så har jeg for lengst kommet meg gjennom første tredjedel. Jeg er litt usikker på om den egentlig ble godt nok utnyttet. Med ei lilletå inn i den andre tredjedelen, har jeg omtrent 26 års spillerom på å skape en slags mening ut av dette opplegget vi kaller livet.
Jeg mistenker at min fysiske form rakner for alvor i god tid før 84,2, derfor bør jo livet leves ganske intenst i årene som kommer. Så kan jeg da plutselig få en brusautomat over meg, falle ut av senga (tar livet av omtrent 450 mennesker i USA hvert år), bli tråkket på av ei ku eller kveles av ei drue. For ikke å glemme atomvåpen, klimaendringer, meteorer, økonomiske kriser, økende antibiotikaresistens og mer til. Vi lever i uforutsigbarhetens tidsalder, hvem vet hva framtida vil bringe og hvor lang tid man egentlig har til rådighet?
Så moralen bør vel da være at det gjelder å få «valuta for pengene» mens man kan; når oppgjørets time en gang kommer bør man gå i pluss. Jeg, på min side, er rimelig sikker på at jeg for tida skriver livshistorie med røde tall.
Best før, men ikke dårlig etter
Da er det i det minste positivt at jeg ikke er hysterisk hva gjelder datomerking. Jeg har i løpet av de siste månedene oppdaget et av tegnene på at jeg snart har passert «best før-datoen», de fryktede rynkene. Vel, de er i alle fall en trussel om man skal tro estetikkens yppersteprester, der de predikerer et ideale skapt milevis fra virkeligheten. (Jeg hadde satsa på at en god dose underhudsfett skulle holde meg flytende i mange år framover, men heller ikke her har det gjort noen nytte gitt.)
Heldigvis er jeg mer interessert i å drikke cocktailer enn å pumpe huden full av dem, så noen rynker utløser ingen katastrofealarm. Vi lever jo, å ikke skulle bære preg av det virker rart. Så med mindre jeg blir fullstendig blind som følge av lavthengende øyelokk, eller dobbelthaka skaper unødvendig mye luftmotstand når jeg går tur, trenger jeg ikke denne «hjelpen». Det er dessuten nok plast og gift i verden som det er allerede.
Å bli eldre er ikke nødvendigvis så ille, men det følger med en forventning om at «ting bør skje», og det snarest.
Oppfyll kravene!
Jeg har allerede nevnt baby-bonanzaen; antakelig slipper man dog unna en god del mas så lenge man er singel. For selv om potensielle besteforeldre klør etter minimennesker i arverekken, er nok de fleste fortsatt interessert i at barnebarna har foreldre som faktisk gidder å bry seg om avkommet og at foreldrene liker hverandre på et eller annet plan. Det kan i alle fall være et greit sted å starte.
(Dette gjelder selvfølgelig ikke ved sæddonasjon, da er jo premisset at donor ikke skal ha være en del av barnets liv overhodet. Sett bort fra at man blir alene om ansvaret det er å holde en baby i live, virker det jo som en rimelig grei løsning. Ingen skilsmisseproblematikk, ingen uenighet om delt omsorg osv.)
Føy likevel til partner på «må ha»-lista for tredveårene, for ingen vil egentlig være alene, fastslår samfunnet. Så bør du jo ha stabile boforhold, etter norsk standard betyr jo det aller helst å eie egen bolig. Neste punkt bør være stabile arbeidsforhold. På dette stadiet er mangelfull og uforutsigbar inntekt ikke å foretrekke. Husk også pensjonssparing, for om du når siste tredjedel av det statistiske livet, kan du være sikker på at det ikke venter en velfylt pengepung på deg i andre enden. (Om du i det hele tatt kan pensjonere deg da, antakelig må du bare jobbe til du stuper...)
Sleng så på hund, stasjonsvogn, stakittgjerde, giftermål, sjarmerende hytte med nærhet til sjø eller skiløyper (gjerne begge), parturer, fargekoordinert interiør i boligen du selvfølgelig eier og sist, men ikke minst; givende og pedagogiske aktiviteter for disse obligatoriske avkommene. Ingen blir toppsjefer av å leke med pinner eller drive med fingermaling, vet du!
Skamløs og aldrende
Man skal ikke langt tilbake i tid før det å være ugift på terskelen til tredveåra var forbundet med skam. Nå er vel oddsen nesten like stor for å bli skilt, jeg er litt usikker på om det er særlig mye bedre.
Et rimelig likestilt samfunn til tross; enkelte strukturer virker vanskelige å riste helt av seg. For selv om antallet eneboende øker her i landet, hersker det fortsatt i mange leire en forventning om at man bør operere i tosomhet. Vi mennesker er, ifølge samfunnet, ment til å fungere i par, eller i det minste være i par. I hvilken grad det faktisk fungerer kan diskuteres.
Jeg trøster meg med at livet tross alt er ganske greit. Jeg slipper å tekke tak, male gjerde eller etterisolere kjellere, jeg har full råderett over egen fritid, ferie er ikke unisont med stappfulle fornøyelsesparker eller en bil klint inn med smelta lollipop-is og ketchup, og jeg har fleksibilitet til å jobbe når det passer meg (så gjenstår det bare å tjene penger).
Det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen man befinner seg i. Når du ligger under torva er det uansett for seint- både å angre og å endre.
