Hva skjer når man flytter seg selv og bikkja fra Tøyen i Oslo og en jobb i verdens beste norske byfestival til Vang i Valdres og verdens beste norske fjellfestival?
Det er på tide med et tilbakeblikk. Det har nå gått litt over et år siden jeg forlot Øyafestivalen for å jobbe med Vinjerock i Jotunheimen. Fra kjernen av byhipstere til toppen av fjellhipstere. I disse tider hvor alle i byen snakker om sanking og ramsløk og urban gardening og bybier og hjemmedyrking og hjemmebrygging har en kommune som Vang blitt mer moteriktig enn Williamsburg.
Her kan man plukke sine egne bær, fiske sin egen fisk, skyte sine egne dyr eller kjøpe kjøtt rett fra gårdene. Akkurat nå har jeg lånt stølen til min kollega Boye et par dager. Her er ikke strøm eller vann, ikke en gang mobildekning. Man henter vann i bekken og bader i kalde Helin. I natt så jeg nordlys for aller første gang. Jeg hører på Atlanter og Fairport Convention som begge gjør seg kvalmende bra her. Vidde og Sandy Denny, hva mer kan man be om?
Jeg elsker Oslo men savner ikke byen - kanskje bare litt den gangen jeg hadde mus i sofaen eller da det første vinduet blåste av. Men her får jeg det beste av to verdener. Nye arbeidsoppgaver og utfordringer. Gamle venner på besøk.
Vår trang til trygghet, min egen også, kan ta mye plass i et liv. Men er det noe jeg har lært det siste året (i tillegg til traktorkjøring og kruking) så er det at::
- Det er aldri for sent å flytte på seg.
- Det er aldri for sent å få seg en ny jobb.
- Det er aldri for sent å lære nye ting.
- Det er aldri for sent å få nye venner.
Det er ekte hjernetrim det. Å bytte hverdag og arbeidsoppgaver eller bare bytte omgivelser. Vang og Vinjerock var som et stort puslespill med kun svarte brikker. For hver dag som går får man lagt en ny brikke og puslespillet får farger, lukter og høydekurver. Lukten av gjødsel. Utmattende men uomgåelige høydekurver. Rødfargene som sprer seg over fjellet nå. Det føles godt å se nye ting, lukte nye lukter, å spise kjøtt man faktisk har møtt (#kjøttjegharmøtt).
Første året på fjellet føk forbi som en av vinterstormene her. Gleder meg til hva neste året på fjellet bringer. I Oslo venter Last Train med fet musikk, en liten fernet og et snitt. Så lenge jeg får en brukerdose av det med jevne mellomrom kan jeg fikse alt.
På lørdag skal jeg holde åpningstalen på Landbruksdagen i Valdres. Midt mellom fesjå, kalvemønstring, saueklipping, gjeterhundoppvisning og tradisjonsystekurs. Sånn har det blitt. Det blir enda en ny opplevelse og det blir helt sikkert jævla gøy det og.
Innlegget er først publisert i Klassekampen 14. september.
