Jørn Hoel får tårene til å trille. Eller, ikke Jørn Hoel da. Men Ahmed Ali Obo fra Somalia. Han står på en scene i bakgården på asylmottaket i Vang i Valdres, det er en lørdag ettermiddag i august og han synger «Har en drøm». Da Trygve Hoff skrev teksten på 80-tallet hadde han nok ingen anelse om hvor hardt den slår, på en dagsfestival på Vang Mottakssenter. Oslo World Music Festival har de siste årene arrangert #VårtNabolag på Torshov Transittmottak i Oslo, og denne lørdagen har konseptet tatt turen til fjells.
Beboerne på mottaket har laget mat i dagevis og det rigges og det ryddes og det ordnes. Lokale organisasjoner og bedrifter har bidratt med litt penger og mye arbeidsinnsats. Vinjerock stiller med produksjonserfaring og værføre utemøbler. Gjengen fra Oslo World har kjørt opp fra Oslo med bilen full av vimpler som henges opp på husveggene. Mannen med mest bling bling i bygda, ordfører Vidar, åpner ballet, mens kommunens skole- og kultursjef Jon har støvelkastkonkurranse.
Selveste Åse Kleveland er konferansier og loser oss myndig gjennom en ettermiddag med artister både utabygdsfrå og lokalt. Og de mest kortreiste artistene denne dagen er beboerne selv.
Ali Obo leder egentlig sikkerhetsgjengen denne dagen, men tar av seg den gule refleksvesten før han entrer scenen. Han er en av de mange som bor på mottaket som fortsatt venter på svar om oppholdstillatelse. Noen har ventet i flere år. Han har valgt å synge «Har en drøm» for de 400 som har tatt turen, enten fra nabolaget eller de som bor på mottaket. Sangen har han lært seg sjøl, og han har fått introduksjonssenteret i Vang til å lære den til alle asylsøkerne som går på norskundervisning der. Det er lenge siden jeg har hørt låta sist, og teksten har jeg egentlig ikke tenkt så mye på før.
Men når Ahmed Ali Obo synger om å drømme om å høre til et sted, om solen som stiger et sted i øst, og om å vente på et svar som ikke kommer, så setter det både mine og mange andres følelser i sving. Han synger om døgn som går forbi, om å leve på lånt og kostbar tid. Det er sterkt.
En god festival må ha de rolige, fine musikalske øyeblikkene. Og de dansbare, artige: En av de mest ivrige danseløvene foran scenen er Salar fra Syria. Han har danset til Stella Mwangi og African Sunz. Til Eben Jr og Miss Tati. Og var selv på scenen og sang nydelig a cappella. «Noen ganger trenger vi litt støy til å glemme bekymringer», skriver han på Facebook etter arrangementet. Denne lørdagen var det gøy støy i bygda.
It takes a village to raise a child. Og det tar en bygd å sørge for at barna som vokser opp, og de som flytter til, føler seg velkomne. En augustettermiddag hører vi alle litt mer til enn det vi gjorde før. Uansett om vi har kommet dit fra Tøyen, Ryfoss eller Syria. Det er en følelse så god at det er lov å grine av Jørn Hoel.
Innlegget har tidlegare stått på trykk hjå Klassekampen.
