Jeg har hund. En Dobberman pincher. Omplassert.
Om sommeren vil jeg være mest mulig i fjellet.
Åh, så deilig det er å se min hund løpe fritt i fjellet. Oi… Skrev jeg det? Ja, jeg gjorde det. Fordi det har jeg gjort… Vel og merke i vinter, da var jeg ganske naiv… Nå vet jeg bedre. Men min hund er så snill. Den kommer på innkalling. Og den synes alle sauer er skumle. Da gjemmer den seg bak meg. Min hund er nemlig ikke farlig. Ikke det jeg vet i alle fall. For jeg kan jo ikke vite hvordan hun reagerer når hun er alene. Når jeg som matmor ikke er i nærheten. Jeg vet ikke hva min hund gjør, eller ville gjort. Som ingen foreldre gjør. Vi tror jo at vårt barn er eksemplarisk. At min nærmeste vil aldri gjøre noe galt, rett og slett fordi det er jeg som har oppdratt dette vesenet og vil aldri tolerere slik oppførsel. Jeg ville aldri gitt tillatelse til at den jeg har ansvar for fikk lov til å jage en sau i døden.
Seksten sau er død
Det går et kaldt gufs gjennom hele meg. Redselen er som tatt ut av en gammal western-film der jeg kan telle fjorten korp som svever over haugen ved stølen i Herredalen. Hestene har vært urolige i natt. Hunden min er skvetten. Den borrer snuta under hånden min gjentatte ganger. Kos meg. Kos meg. Gjesp. Gjesp. Vi går tur. Jeg vet det nå. Det har skjedd igjen. Det er en sau som er dau. Den er bitt i halen og på brystet av en hund. Lammene er uten mor. Min hund har på seg trekk-selen og drar meg opp til kadaveret. For et syn. Den stakkars sauen har ikke hatt en kjangs. Jeg blir stående å måpe. Har en hund gjort dette? Så mye skade. Jeg mister balansen. Min hund liker dette dårlig. Hun er redd. Vil vekk. Jeg retter hånden mot bakken: SØK! Hun setter i gang å drar meg videre oppover de glatte svabergene som er dekket av sleip mose, over søkkvåte myrer, og over ei lita steinrøys, over haugen med krekling, og da bråstopper hun. Der står det en søye med tre lam. Hunden min blir engstelig og piper seg mellom beina mine. Jeg takker henne for hjelpen, sender sms til bonden, og vi begynner stigningen nedover igjen. Ikke mer en en time har vi gått. Jeg er søkk gjennomvåt. Men så mange spørsmål i hue. Jeg må snakke med bonden. Hunden min er sliten nå. Vi går tilbake til stølen. Jeg ser fra vinduet et par mennesker som tusler oppi åsen og plukker bær. Hunden deres er løs. Jeg ser bare den hvite halen som vaier over buskene der den løper fritt frem og tilbake over myrene.
Buran da, komma da…
Jeg skal være med på sauetelling. Vi går ut innerst i Herredalen. Bonden har med seg et lite spann med kraftfor. Han har vært sauebonde i 44 år. Han kan sau. Han oser av kunnskap og livsvisdom. Jeg påpeker dette. Det kommer frem en sjelden rusten latter og han rister rolig på hodet og smatter frem at han fremdeles ”lærar noko nytt kvar gong” – og jeg kunne ha bitt meg i leppa. Jeg skjønner hva han mener. Seksten sau er virkelig noe nytt ja. 4 saueflokker. I Herredalen. Ingen vet hvor lenge de har hatt dyr på beite i Herredalen. Vi beveger oss over myra, igjennom vier, over en steinrøys. Jeg er selvfølgelig gjennomvåt allerede, har sikkert plumpa tre ganger. Men bonden, han har en usedvanlig stødig fot til å ha vond rygg og en alder som jeg ikke tørr å tippe. Rett og slett fordi jeg håper han ser ung ut for alderen. Så dette ikke blir så flaut. Men etter en stund har jeg glemt det. Jeg lærer så mye. Han forteller, jeg lytter. Jeg stiller sikkert en masse teite spørsmål, men jeg er så uvitende, jeg kan så lite om dette. Jeg forstår kjapt at det er vanlig at sauen går på fjellhyllene der det er grønt, at sauene og geitene har vært der i alle år. Og der, midt i dalen tusler kyra. De skal snart ned igjen. De er ferdig mjølka for sommeren. Bonden kommer daglig inn i dalen for å sjekke spener og jur. Det må være enklere nå en i gamledager. Nå har vi i alle fall bil. Jeg ser opp på sauebonden der han sitter med kikkert og ser over til den andre siden av dalen. Han retter kikkerten opp mot fjellhyllene. Han ser ingen sau. Han konkluderer ikke med noe. Men en tanke streifet meg. Hvis de ikke er der… Jeg ser ned på den store ura som renner under. Men jeg ser på bonden, han avslører ikke en tanke. Og jeg skjønner at han kan ikke bekymre seg om sånne resonnementer, da ville han jo bare vært bekymra. Hele tida. Mens jeg trekker konklusjoner hele tiden. Det har vært snakk om gjester som kjører inn seint på kvelden og slipper ut hundene sine uten bånd slik at de kan lufte seg sjøl. Så tar de med hunden i bilen og kjører tilbake der de kom fra. Det er jo ikke sikkert at dette er grunnen til at seksten dyr er døde.
Men en ting er sikkert. Hunder har aldri hatt beite her.
Bonden ser at sønnen kommer høyt oppe i fjellsida. Han har vært lengre inne og telt opp sau. Det er store områder. Bilene er som en bitte små legobrikker langt der borte. Inne i bilene sitter begge våre hunder. De fikk ikke være med. De kan forstyrre arbeidet. Smart. For jeg hadde antageligvis blitt veldig opptatt av at hun skulle oppføre seg eksemplarisk og jobbet iherdig med å bevise ovenfor bonden at hun er snill.
Bonden beveger seg videre. ”Buranda, kommada” sier bonden. Sauen svarer: ”Bæææ”. Også kommer de springende. Han står med sauene rund seg som et bevegelig teppe av takknemlighet. Det ser ut som det sikkert har sett ut i århundrer. Men det er første gang for meg. ”Der er du ja, godt å se deg også 1401” – han klapper dem, og teller, tar opp notatboka. Ja, det stemte. Hun har et ekstra merke på seg. Hun har tre lam. De er der alle tre. Jeg kjenner at det er en lettelse når de er der alle sammen. Men ettersom vi går, og jeg knipser bilde på bilde, er det en søye som mangler et lam, og et annet lam med en dårlig fot. Også møter jeg fru Schwarzenegger. Jeg kaller henne det fordi hun har et voldsomt underbitt. Jeg ler høyt av det merkelig oppsynet som stirrer på meg. Da kvepper alle sauene samtidig og skvetter unna. Legger rett og slett på sprang. Bjellen lager en slags voldsom samklang og jeg stirrer forskremt bort på bonden. Han smiler skjevt. Skal det så lite til? Hæ? Jeg lo jo bare. Kanskje litt høyt, men i alle dager, jeg er da snill? Jeg gjør jo ikke noe galt?
Min dobbeltmoral
Jeg sitter med en følelse av at jeg har gjort noe galt. Eller ikke jeg da. Men bikkja. Den snikende følelsen av at hun kan jo ha skremt en annen hund. Men, ikke min hund den gjør jo ikke noe galt. Eller.
Alle dyr skal jo ha det best mulig. Min hund har også rett til å løpe fritt. Eller har hun det? Jeg flyttet jo for å komme nærmere naturen. Som hyttefolk og turister gjør når de har fri. Komme nærmere naturen.
En venninne har en nabo med hund i byen. Den bjeffer fra morgen til kveld. Den står helt alene. Hele dagen og ettermiddagen. Denne lille hunden har også et jaktinstinkt. Når denne lille veskehunden kommer opp i fjellet er det lite sannsynlig at den får tak i en sau. Men det er mange sauer som er løpt til døde. Skremt. Sprengt. Hunden bjeffer. Springer mot en liten flokk med sau. De løper av gårde med to eller tre lam springende etter. Som forskremte lam.
Vi bruker ordet ”lam” som noe av det mest uskyldige og rene i vårt språk. Det er en grunn til det tror jeg. Fordi de er sårbare. Og uvitende. Naive. Ja, man kan gå så langt som å si at de har en lite utviklet hjerne og at de har et strekt behov for sin mor.
Jeg står ute på tunet på stølen å klapper litt på det nye føllet.
Det går et ungt par på veien. De har lite oppakning. De skal tydeligvis bare spasere en tur på veien opp mot stølene. Mellom dem løper det en liten ”veskehund” Min hund står inne på tunet. Porten er igjen. Gjerdene er akkurat sikra. Men jeg har satt henne i langlina. Hun står i bånd inne på tunet. Den lille hunden springer bare 5 meter fra min hund. Jeg går bort til gjerde. De smiler til meg. Min hund begynner å bjeffe. Grove store, farlige, dype bjeff. Jeg rekker ut hånden og hun stopper å bjeffe. Så snur jeg meg mot paret. Jeg smiler tilbake.
”Jeg lurer på om ikke jeg også skal la hunden gå uten bånd?” sier jeg med et smil. Deres smil blir borte øyeblikkelig. ”Nei, det tror jeg ikke…” sier den ene og løfter opp bikkja si. ”Hvorfor ikke”? ”Dere har jo ikke bånd selv om det er båndtvang” sier jeg. ”Men vår hund er så snill” sier de i kor. Dette har jeg hørt i hele sommer. ”Min hund er snill”. ”Ja” sier jeg. ”Det tror jeg på, men det er båndtvang for alle, ikke bare de slemme. Men bare for å ha sagt det, min hun er også den snilleste. Hun er redd for sauer. Men jeg vet ikke hvordan hun er når jeg ikke er der, eller når hun ser en hårball av en løshund, en hare, et lemmen, en fugl. For de fleste hunder har jaktinstinkt. Til og med en Chihuahua. Så ringvirkningene av at dere ikke har bånd på bikkja kan jo ikke dere eller jeg være herre over”
De ser ut som de er blitt tatt på fersken på barnerommet av foreldrene.
Flaue og helt enige i resonnementet tar de på det 5 meter lange uttrekks-båndet på pelsdotten sin. Jeg forklarer om alle sauene som er omkommet og hvor viktig det er at alle overholder båndtvangen til 31 oktober. Og etter det er det jo vett og forstand som gjelder. ”For dere er vel smarte nok til å forstå at hvis dere ser andre dyr som småvilt, eller andre beitedyr, reinsdyr eller reder på bakken at dere tar på båndet igjen?” De ler og nikker litt nervøst og jeg sier god tur videre. Det var kanskje ikke helt sånn turen deres skulle bli, men de fikk i alle fall noe å snakke om.
Jeg humrer litt over bildet jeg har i hodet av at jeg skulle slippe min hund. Ansiktsuttrykkene deres var fylt med mistroisk frykt.
Hm. Kanskje den samme følelsen som bøndene har det hele tida.
Miljøvennlig dyrehold
Vi er i utviklingen til å bli miljøbevisste samfunnsborgere. Det er mange som mener mye om dyrehold som aldri har satt sine bein på en gård. Som aldri har sett en pelsdyrfarm som faktisk er eksemplarisk i forhold til for eksempel Kina. En grisebonde som lar grisene løpe fritt på fjellet. Eller sett en geitebonde som må slå i hjel killingene fordi kjøttprisene er så lave at det ikke går rundt. Eller blitt med på sauetelling. Det er mange som vil at vi skal slutte å spise kjøtt. Eller at kua ikke skal fise. Jeg heier på kortreist norsk mat, produsert og pakket i Norge. Ikke importert over havet fra New Zealand. Jeg heier på de norske bøndene som gir oss julematen vår, melk, brød og smør og rømme til den norske fisken. Jeg heier på spekemat og økologiske varer. Jeg heier på at det norske folk vil fortsette å bruke fornuften sin og ikke la seg avskrekke av korte og lite gjennomtenkte handlingsplaner fra regjeringen.
For det er snakk om ringvirkninger. Hva skal vi satse på i fremtida? Import? Eller skal Norge være bærekraftige og sjølvstendige?
Så det minste vi kan gjøre er vel å holde bikkja i bånd, eller…?
