Denne uka vil jeg takke Karpe Diem for å ha reddet oss fra mediehysteriet rundt Harald Eia og slike menn som elsker menn. Chirag og Magdi ga ut tre låter som igjen beviser at de er mennesker som elsker mennesker og hater mennesker som ikke gjør det. For eksempel Anders Anundsen og rasistiske nettroll.
På Roskilde-festivalen i 2013 så jeg den evig sinte Henry Rollins klage over hvor lite sinte dagens musikere er. Han har åpenbart, av åpenbare årsaker, aldri hørt Karpe Diem – de sinteste artistene i norsk musikk, norsk hiphops svar på Black Flag. For det er hardcore og fuckings motkultur å være så konsistent sinte som ChiMag er. Den ene (bedre?) halvdelen er til og med straight edger.
Turboneger ba om friksjon baby, og Karpe leverer det. For du må være ordentlig sint for å skrive låter som vil knekke den brune (ikke brun som vestkantsvartinger) høyresida, lage videoer om det, tåle netthets og forulempa FrP-ere. Digresjon; hvordan kan man ha et så punka etternavn som Hanekamhaug og fortsatt stemme Fremskrittspartiet? Karpe Diem har så mye på hjertet (med ti kniver i) at de burde kalle deres neste langspiller for «Mitt sjette sinne», hadde ikke Petter allerede gjort det.
Igjen rapper ChiMag om den vanskelige tida, ikke deres egen, men vår samtids. Og jammen begynner tårene å trille igjen. Karpe Diem er som nykutta løk for mine tårekanaler. De trilla da gruppa spilte «Tusen tegninger» i Oslo Domkirke 30. juli 2011. De flommet under «Påfugl» på minnekonserten på Rådhusplassen året etter:
Fordi en jævel hata påfugler /
Tok den jævel’n med seg grå kuler /
Og det e’kke første gang jeg står på en scene /
Men de på første rad er overlevende.
Men det er ikke tårene og sinnet som gjør Karpe Diem til Norges viktigste band (klein tittel, men de er det). De kombinerer det alvorlige med fest med stor F og gøy med stor G. Så det er like gjerne gledestårer de får frem. For eksempel under konserten deres i Oslo Spektrum i mars 2013, eller nå for et par måneder siden:
Det er fredag kveld på Vinjerock i sommer. Foran vår hovedscene står noen tusen og venter i spenning. I festivalprogrammet står det bare «OVERRASKELSE», men en del har nok fått med seg hvem som snart skal gå på scenen. Karpe Diem kommer på og tar hele festivalen med storm.
De gjør en uforglemmelig konsert for tre tusen av fjellets påfugler – hvite i huden riktignok, men fargerike i alle deres Gore-Tex og Dermizaxjakker. Det var Fest og det var Gøy. Og jeg ble fuktig i øyet igjen.
Karpe Diem definerer hva det vil si å være både norsk og ny i Norge i 2015 for en, to, tre generasjoner. I motsetning til Eia, Knausgård og andre hvite menn som pusher 50.
Innlegget er først publisert i Klassekampen 9. november.
