Livet som bygdeversjonen av Bridget Jones er helt på det jevne, verken preget av ekstrem katteavl eller en evig dating-maraton. I alle fall ikke i det virkelige liv.
Det er ganske mange ting jeg ikke er ekspert på her i livet. Egentlig det meste. Men en ting klarer jeg ganske så bra, nemlig å være singel. Jeg har drevet med sololøp i store deler av mitt liv, men har ikke, så vidt jeg veit, pådratt meg mangelsjukdommer i den forbindelse.
Livet som enslig på bygda er egentlig ganske så likt tilsvarende liv i byen. Bortsett fra en ting; tilfanget. I det du stapper livet inn i bagasjerommet på en underdimensjonert bil og tar fatt på reisa fra tettbygd til grisgrendt, fra folk til fe, så endres også den menneskelige topografien. For med betraktelig lavere folketall i omgivelsene, er det også ganske god grunn til å anta at antallet potensielle kandidater er kraftig redusert. Jeg har ikke noe imot eldre karer altså, vi har nok en god del felles interesser, men all den tid min fysiske alder er noen tiår lavere er jeg litt skeptisk.
Da selskap var noe du fant i avisa
En kollega delte nylig et knippe bilder på Facebook av et fenomen som nok er utrydningstruet, i alle fall i sin nåværende form; kontaktannonsene. Denne underlige, litt stakkato kontaktformen, hvor en god del folk med spesielle preferanser har fått sine sekunder med publisitet. Antallet kontaktannonser i avisene har gått ned, og det er nok to hovedgrunner til det. Den ene er at en del av dem som brukte disse som kanal enten er døde eller såpass opp i åra at de ikke lenger bruker energi på det. Den andre er at bruken har endret seg etter all denne digitaliseringen. Hvorfor velge VHS, når du kan velge Netflix, liksom?
Kontaktannonsene er kanskje på veg ut, men de har fått et ras med etterfølgere i den moderne tidsalder. Med internett som en naturlig del av hverdagen til de fleste av oss, er det bare logisk at kontaktannonsen har fotfeste i cyberspace. Nettdating i alle tenkelige og utenkelige former florerer. Det er en krevende affære.
Nye tider – nye kontaktflater
Nettdating. Dette litt pinlige konseptet, der alle har en misjon og det gjelder å finne noen som framstår rimelig oppegående, med et minimum av sosial intelligens og kanskje en dæsj folkeskikk. Det er jo et system som er kleint fra start til slutt; et slags menneskelig bruktmarked, hvor det gjelder å selge seg sjøl, uten å tiltrekke seg feil type folk.
Det å flytte fra by til bygd førte med seg en haug med positive ringvirkninger, men så var det dette med tilgangen på mennesker da, og dermed muligheter for å date. I virkeligheten, altså. Hva hjelper det å puste fjellfrisk luft, slippe kø og mas, ha fin utsikt fra kontoret eller å kunne gå på tur rett inn i en indrefilet av et fjellmassiv, når du (nesten) er dømt til å gjøre det aleine? Der godeste Bridget Jones bor i en millionby, vandrer jeg rundt i ødemarka (vel, nesten da).
I høst ble jeg overtalt til å prøve Tinder, som jo jevnt over består i å gi folk tommel opp eller ned ut fra hvordan de ser ut. Så langt har følgende konklusjon tvunget seg fram: Det gjelder å elske ski eller biler, for det er hovedinteressene til de fleste som dukker opp i trefflista. Det er jo ikke noe feil med dette, for all del, men hvis man har angst for bratte utforkjøringer og fortsatt er litt usikker på hva en katalysator er, så er det litt vanskelig å finne fellesnevneren. Så da sitter jeg att med disse kontaktannonse-karene da, ja de som fortsatt henger med da.
Brått retningsskifte
Det er fascinerende hvordan den samme sivilstatusen endrer betydning i løpet av tjueårene. Der det noen år tilbake i tid var ypperlig å være singel, siden man uansett flyttet rundt etter studier og forsøkte å «finne seg sjøl», er det nå oftere og oftere en utfordring. Plutselig er jeg og mine medsøstre/-brødre, blitt et femte hjul på vogna. Et eller annet sted på vegen endret situasjonen seg drastisk.
Folk formerer seg, forlover seg, gifter seg, kjøper hus, bygger hus, kjøper leilighet, selger leilighet, kjøper hund, formerer seg igjen, kjøper stasjonsvogn, drar på par-turer til Italia og fungerer plutselig kun som en enhet. Det livet man før hadde felles, er borte. Det er jo ikke noe galt med denne utviklingen egentlig, jeg elsker å dra i bryllup (kake, kjoler og kjærlighet, hva gir du meg?) og liker å være reservetante, men det er en del av meg som sitter måpende tilbake, med en spørsmålsrekke lengre enn ekvator klistra til hjernebarken. Når skjedde dette? Hva nå? Hvem skal jeg være sammen med i framtida når alle de andre er i Legoland eller jakter på Mummitrollet i Finland?
Ja ja, det er strengt tatt ikke noe synd på meg, eller de fleste andre som prøver å få orden på denne fiskestanga. (Ja, for det er jo så mange fisk i havet, må vite.) Så gjelder det bare å finne ut hvilket åte som kan fungere; trutmunn, bratte fjell, kjæledyr, posering foran badespeilet (med tørkestativ i bakgrunnen), vektløfting, posering sammen med familiemedlemmer, hengende opp ned i et tre, bar overkropp eller kanskje en rar hatt, for det betyr jo at man har humor, eller?
A’ Bridget og meg
Så var det meg og Bridget Jones da. Vi har begge en forkjærlighet for undertøy av en viss størrelse (heller truseskille enn følelsen av å ha tanntråd i rompa hele tida). Vi skremmes ikke av tanken på å drikke vin alene på en onsdag, ei heller å snakke tilbake til TV-en. Der hun ser for seg å bli spist av hunder, ser jeg for meg å starte et herberge for hunder på et nedlagt småbruk. Vi er generelt ikke særlig dyktige på konseptet dating og har en lei tendens til å drite oss ut når vi først ender opp i slike situasjoner. Vi har begge smågale og herlige venner, som tidvis er alt annet enn i vater. Men der stopper også likheten oss imellom.
Minimalt med panikk, ingen dagbok, null miniskjørt og heller ingen småfrekk flørt på kontoret.
Nei, jeg legger denne ballen død enn så lenge, det skal visst ikke være så sunt å stresse har jeg hørt. Og om nøkkelen til kyskhetsbeltet får ligge i fred, har jeg da i det minste frisk luft i lungene. Det er da noe, det og.
