Klemt inn mellom to søsken på hver sin ytterkant, sitter den der med et tomt blikk, mens den trekker på skuldrene. Fanget mellom intense klemmer og en strak, dirrende ringfinger, mellom grove og rosende ord. Likegyldigheten. Denne håpløse, som ikke vil noe, som ikke bryr seg.
Jeg har hatt mange fanesaker i løpet av livet, noen mer troverdige enn andre. Noen har vært flyktige, nærmest som tilfeldige blaff å regne, mens andre har brent seg fast i hjernebarken.
Nå har jeg skaffet meg en ny, som jeg mistenker kan slå følge på vegen inn i framtida.
Kanskje deler du den samme frustrasjonen, kanskje har du kjent på avmakt i møtet med dette fenomenet? Uansett, jeg har i alle fall fått nok.
Jeg har møtt mange likegyldige mennesker, som tilsynelatende ikke har noe sterkt ønske om å mene noe særlig om noe. For all del, det har de jo all rett til å gjøre, men jeg tillater meg likevel å bli provosert. Vi kan ikke alle være glødende engasjert i alt som rører seg på denne planeten, men det er lov å bry seg litt. Om noe.
Jeg har tidligere uttalt at de uvitende, men selvhøytidelige, menneskene utgjør en fare for livet på denne blå kula. Nå må de dele, og muligens bytte, plass med de likegyldige.
For jeg tror at det å gi blanke faen i det meste kan bli farlig. Hvis vi slutter å engasjere oss, slutter å føle, eller å koke over av frustrasjon, da slutter vi å lære. Vi slutter å prøve, å lete etter dette noe, hva nå enn det måtte være. De likegyldige er ikke nysgjerrige eller alternative, de bryr seg ikke.
Likegyldigheten fører oss ikke videre. Den vil aldri klare å skape endring, i det minste ikke gjennom bevisste handlinger. Det er lite grums som flyter opp til overflata blant de likegyldige. Jeg liker ikke grumset sjøl, men det betyr ikke at det bør ligge i ro. Nå og da trengs en opprydning.
Jeg er langt fra vis, jeg tråkker ofte rundt til knes i salat og har mang en gang måttet bite i meg konsekvensene av arvelig stahet. Men jeg prøver. Det er mye som ikke engasjerer meg det grann og det er helt greit, ingen kan gape over alt. Men jeg håper at alle vil prøve å gape over noe. For seg sjøl, meg, deg og alle de andre som lever på Jorda. For med kjevelås kommer vi ikke videre. Og det er skummelt det.
Fingrene krysses for at likegyldigheten ikke lar seg sjarmere av narsissismen. Det er et kjærlighetsbarn jeg ikke ønsker velkommen inn i denne verdenen.
