Ta opp mobilen din. Åpen Wimp eller Spotify eller Itunes eller hva du nå bruker. Søk opp en favorittlåt med yndlingsartisten din. Men den er ikke der lenger. Ikke låta, ikke albumet den var på, faktisk er det ikke lenger noen låter der med den artisten. Du tenker kanskje at artisten har gjort en Adele og fjernet sine digitale lydspor. Så du går bort til vinylsamlingen og finner frem akkurat den plata med den låten med den artisten du elsker. Du setter på plata men det kommer ikke en lyd. Forvirret går du så opp på loftet eller ned i kjellerboden og letter frem cd'en i kassene der. Går tilbake i stuen, setter på cd'en, og det kommer ikke en lyd. Musikken er borte. Og den er borte for godt. Du kommer aldri noensinne til å høre en låt med den artisten igjen. Hvordan føles den tanken? Ufattelig? Absurd?
Jeg leker med den tanken på en balkong i Costa Rica mens jeg leser en bok og ser på to iguaner som enten parrer seg eller slåss. Det er vanskelig å se for et utrent øye. Ferielektyren er meget relevant her i jungelen men ikke særlig lystig: Den Sjette Utryddelsen av Elizabeth Kolbert. Den tar for seg de fem masseutryddelsene av arter vi har hatt her på kloden (vaya con dios til dinosaurene og co) og beskriver hvordan vi nå står midt i den sjette.
Denne gangen er det ingen meteoritt som tar knekken på dyrelivet men oss selv, både via ødeleggelse av habitater, klimaendringer og annen faenskap vi mennesker klarer å påføre naturen rundt oss. Det går til helvete med froskene og flaggermusene, verdenshavene blir surere og korallrevene mindre.
Siden jeg ble født, på samme dag som Lynyrd Skynyrd spilte inn Free Bird, har halvparten av klodens dyreliv forsvunnet. Det er ufattelig. Det er absurd. Av fjellgorillaene finnes det kun 880 fjellgorillaer igjen. Det er et halvfullt Sentrum Scene.
Sumatraneshornet er det kun 100 stykker igjen av i det fri. Det er kapasiteten på Last Train (aka verdens beste bar) det. Artenes utryddelse skjer rundt oss og jeg klarer ikke helt å fatte det, ta alvoret innover meg. At musikk en dag skal forsvinne er helt utenkelig men at dyr og planter forsvinner for godt er nesten blitt en hverdagslig tanke. Det er trist og nesten ikke til å bære.
Charles Darwins tanker om naturlig seleksjon og opprinnelsen av nye arter forutsetter en utryddelse av arter også. Noen må forsvinne for at nye kan komme til. Slik det er i musikkens verden også. Bare de artene og artistene som er best tilpasset miljøet overlever og kan føre egenskapene sine videre. Iguanene har vært her i et par hundre millioner år, nesten like lenge som rockedinosauren Keith Richards. I treet foran balkongen har de to krypdyrene tatt leken til et nytt intimt nivå. Det er såpass stor størrelsesforskjell på de to iguaner at den ene enten må være pedofil eller en overbeskyttende mor. Det er vanskelig å se for et utrent øye.
Innlegget er først publisert i Klassekampen 4. januar.
