Fredag for halvannen uke siden. Jeg ligger på en tynn palmematte på en strand på nordkysten av Vest-Papua – mellom Sørøst-Asia og Australia et sted. Det er natt og umulig å sove, for naturen lager et jævla leven!
Alle lydene rundt meg er nye. De har vært her i tusenvis av år, men jeg har aldri hørt dem før. Trefroskene rapper mørkt og høyt. En flyvende hund, en gigantisk flaggermus, virker å ville rive ned hele treet over meg hver gang den beveger seg. Det er overveldende og veldig uvant for en nervøs reisende. Jeg er ingen Lars Monsen.
I dagslys er de visuelle inntrykkene like overveldende som jungelens symfoniorkester. Fuglelivet i regnskogen her er abnormt. Den store svarte palmekakaduen har en tøff hanekam, og i den gedigne boka «Birds of New-Guinea» står det passende at dens varselsrop er jackass-aktige (KEEYAANK! EEYOHN! RAAH!!!). Fuglenes brøleape.
I skogen hører vi et helikopter, det kommer nærmere, swooosh swoosh, men hei, det er jo bare en papuahornfugl. Lyden av dens mekaniske vingeslag er nesten ufattelig. Og så grynter den. Rundt solnedgang hører vi: WAK WAK WAK. Oppe i tretoppene hopper de rundt, brudeparadisfuglene. Vi ser dem så vidt, men hører dem godt. I det fjerne høres en motorsag. Åh nei! Jeg ser bekymret på min venn Amos, som forklarer: «It’s just an insect, don’t worry.»
Så står man opp klokka halv fem, går dypere inn og opp i regnskogen og setter seg i et lite palmeskjul, blir der i to timer og ser ut av små kikkhull, for kanskje kommer den, kanskje kommer vogelkopparadisfuglen og danser for oss. Man venter en time, halvannen, blir stiv i kroppen, myggspist på halsen, og så plutselig, der er den! Den svarte fuglen med et gyldent-grønt skjold på brystet rydder vekk litt blader fra skogsbunnen, slår ut «ballerinaskjørtet» sitt og tar noen forsiktige dansesteg. Nå frykter jeg én lyd mer enn malaria fra myggen: klikklyden som mitt speilreflekskamera lager.
Den lyden hører ikke hjemme her, og paradisfuglene er vare for slikt. Så jeg sitter helt stille og tar ingen bilder av en av klodens vakreste fugler, en fugl jeg har drømt om å se i årevis, og som nå sitter i vakkert morgenlys kun to meter foran meg. Gnaad-gnaad, sier den så, og flyr av gårde. Jeg ventet i to timer for en tjue sekunders opptreden. Det var så verdt det. For en stjerne!
Skal du til Paris før 8. januar kan du gå på Fondation Cartier og se/høre utstillingen «The Great Animal Orchestra», inspirert av musiker/bioakustiker Bernie Krause som på 40 år har tatt opp 5000 timer med lyder fra ulike økosystemer. Halvparten av disse habitatene finnes ikke lenger.
Men lyden av Vest-Papua finnes fortsatt in real life. Å høre et urørt økosystem der alle har funnet sine egne tonearter og frekvenser, som et biologisk Jaga Jazzist, er nesten ubeskrivelig rørende. Jeg håper det aldri stilner.
Teksten ble først publisert hos Klassekampen
