Etter to måneder som nyinnflytta festivalsjef i Vang i Valdres har min virkelighet forandret seg på flere plan. Kuer og sauer som nærmeste naboer, blåbær og tyttebær i obskøne mengder (men akk så liten fryseboks).
Ny jobb, nye kolleger, ny fritid. Alt dette var som forventet – noe skjer jo når man etter tjue år i Oslo flytter til en kommune med 1614 innbyggere.
Derimot var jeg ikke forberedt på hvor mye min digitale hverdag plutselig endret seg. Der jeg tidligere i deilig latskap kunne sjekke Facebook-feeden og bli oppdatert på det siste døgnets kulturbegivenheter på Youngstorget og omegn, er min informasjonsflyt nå en helt annen. Stadig fjernere er mine tidligere kolleger i Øyafestivalen og deres oppdateringer på nye band jeg bør høre. Jeg kan ikke lenger lyve på meg meninger om ymse konserter og bransjetreff bare etter å ha sett sporene derfra på sosiale medier.
Nå fylles strømmen på Instagram og Facebook av nye ansikter og aktiviteter. Av treffene til hundeklubben Fjellbjeff (foran kommunehuset hver tirsdag kl. 19.00). Av Tyinlam som samler folk til helgens sauesanking. Av nyfødte kalver og suksessrike jaktlag. Jeg vet når Sørre Kjøs Gård begynner å gå tom for entrecôte’n fra høylandsfeet sitt (åh nei!) og når det er dansekurs i Valdresspringar på Åsvang Skule.
Mens hvilke artister som slipper plater, når de har konserter, og hvilke anmeldelser de får, sakte siver ut av nyhetsstrømmen min.
Mobilt bredbånd setter også begrensninger på ens digitale utskeielser. 30 gigabyte er det jeg har å boltre meg på per måned. Farvel Sonos. Farvel endeløs strømming av musikk, filmer, tv-serier og et bulemisk sosiale medier-konsum. Hei til DAB-radio i heimen og cd-er i bilen.
Alt dette er på ingen måte noen krise, kun et uforutsett skifte. I stedet for å sitte passivt på stumpen og bli overforet med innhold, må jeg nå oppsøke musikken selv. Det stimulerer musikkinteressen. I stedet for å bare se bilder av hvilke artister Ruben Gran intervjuer på P3, så hører jeg på.
Siden jeg ikke lenger vet alle konserter mine venner har vært på eller album de har oppdaget, må jeg nå spørre dem om det. Mens min nye kontorkollega Boye er en ivrig P13-lytter når han har fjøsvakt for kuene og kalvene og kommer med gode musikktips på løpende bånd.
I en kommune uten restauranter føles det ikke lenger prekært å vite hva slags matkonsepter som dukker opp rundt Youngstorget denne måneden (Peru, er det vel?). Mens jeg er oppriktig interessert i når Sørre Kjøs Gård går tom for entrecôte.
Youngstorget fader ut av systemet. Jeg setter på Torgeir Waldemars debutplate, som gjør seg like godt der som her, og lurer på: Blir det snø i natt?
Innlegget ble først publisert i Klassekampen mandag 27. oktober.
