Noen fjell snakker mer til hjertet enn andre. Bli med i førstebestigernes fotspor opp sagnomsuste Falketind, 195 år etter.
Juli 2015: Endelig. Med fjell i blikket står vi på kanten av Snøggeken/Falkbreen. Klatreselen er på, og i sekken har vi isøks, stegjern og tau. Falketind reiser seg foran oss, steil, vakker og autoritær, 2067 meter over hverdagen. De loddrette fjellveggene stuper ned i breen. Skal vi virkelig opp der? Hjertet banker under ulltrøya. Jeg svelger.
Vinjes sjelefjell
Noen fjell er legendariske. Berømte. Ikoniske. Falketind er et slikt – og den første fjelltopp av alpin karakter som ble besteget i Norge. Bragden skjedde allerede i 1820, mer enn 50 år før W.C. Slingsby erobret Store Skagastølstind i 1876. Trenger vi si mer?
Ja. Jeg må si mer. Mye mer. For Falketind gjør noe med deg. Du kjenner et sug i hjerte og sjel. La meg prøve å forklare hvorfor. Første gang jeg hørte om det sagnomsuste fjellet, var da jeg leste A.O. Vinje.
Forfatteren og fjellelskeren navnga Falketind, som tidligere het Koldetind, og på dødsleiet proklamerte han at sjelen hans skulle fly opp dit: ”So vil eg sitja der paa Falketind og sjaa utyver Norig, og Fjellradirne skal stiga fram.”
”So vil eg sitja der paa Falketind og sjaa utyver Norig, og Fjellradirne skal stiga fram.” - Aasmund Olavsson Vinje
Mari Valen Høihjelle (32)
Trønderjenta Mari bytta ut Hemsedal med Vang hausten 2016. Ved sidan av fulltidsarbeid er ho frilansjournalist og leverer reportasjar til alle dei største friluftsmagasina i Noreg.
Falketind (2067 moh)
HVOR:
Vest-Jotunheimen, Årdal kommune.
HVORFOR:
Klassisk og historisk fjelltopp, udødeliggjort av A.O. Vinje.
RUTE:
Falketind via Pionerruta.
ADKOMST:
Anleggsvei fra Tyinholmen og inn til bommen ved Koldedalsvannet.
Stupforelsket
Ordene festet seg. Sommeren 2012 fikk jeg selv et alvorlig tilfelle av Falketind-mani. Tilstanden kan fort inntre bare du ser fjellet. En varm sommerdag ved sørryggen av Urdanostinden ble jeg bare sittende i lyngen og stirre.
I sørvest strakk Falketind seg mot himmelen. Det majestetiske topptriangelet lokket på meg: Kom, kom, kom! Jeg ble stupforelsket. Mistet hodet helt og ble blind på hindringer som høydeskrekk og lunken form.
Tilbake i byen tenkte jeg ikke på noe annet. Jeg studerte kart, bilder og turbeskrivelser. Ringte fjellførere. To uker senere gikk jeg normalveien inn Morka-Koldedalen. Etter noen timers slit sto jeg på toppen. Jeg var ikke redd. Bare litt skjelven. Jeg var lykkelig. Og jeg måtte tilbake.
For førstebestigerne var dette terra incognita, ukjent land.
Pionerruta opp
Nå står jeg ved Falketinds føtter igjen. Denne gangen skal jeg følge i førstebestigernes fotspor til toppen – en langt brattere og luftigere vei enn normalveien inn Morka-Koldedalen.
Vi skal gå den såkalte Pionerruta til Falketind, akkurat slik førstebestigerne Baltazar Mathias Keilhau, Peter Christian Boeck og Ola Urden gjorde i juli 1820: Over breen, opp veggen til nordryggen og videre til topps.
195 år etter går jeg og lurer på hva de som gikk her først, tenkte mens tittet opp. Vi er i guidens trygge hender, mens for førstebestigerne var dette terra incognita, ukjent land. De ante ikke hva som ventet dem. Og godt var det.
Viten og vågestykke
For turen Keilhau, Boeck og Urden la ut på den gangen, var mildt sagt et vågestykke. Og bestigningen ble svært dramatisk.
Uten tau, sikringsutstyr og erfaring gikk de fra den trange steinbua Tybod ved Tyin og innover mot Koldedalen og over Snøggeken. Ved den steile østveggen mente Keilhau at det var et håpløst prosjekt, men turkameratene hans var besatt.
Om Boeck skriver Keilhau: ”Det var ligesom en Manie havde betaget min Reisefælle; Han vilde absolut op paa den aldrig bestegne Tind og søgte at overtale vor uerfarne ledsager om Muligheden.”
Mens Boeck og Urden tok fatt på ”Muren”, søkte Keilhau seg til en snillere topp.
Det var ligesom en Manie havde betaget min Reisefælle - Keilhau
Klyving og glede
All snøen gjør at vi kan labbe over Snøggeken/Falkbreen uten tau. Vi går av breen der snøen ligger høyest, ganske langt til høyre. Over oss vokter store snøskavler. Pulsen dunker.
Én etter én klyver vi oppover fjellveggen, som hele tiden har sett så fryktinngytende ut. Men de naturlige veivalgene åpenbarer seg. Kroppen sitrer av både spenning og glede. Vi følger et tydelig drag til høyre.
Takene er mange og gode, og vi klyver lett oppover sva og hylleformasjoner. Jeg tenker mitt om egen høydeskrekk: Den må holdes i sjakk. Så redd førstebestigerne måtte ha vært her de klatret uten tau? Et fall ville fort vært fatalt.
Vi blir derimot trygt sikret av guide Jyamchang Bhote (34) i Jostedalen breførarlag, og jeg kjenner meg merkelig fokusert og levende. Vi forserer en bratt snøskavl, før vi er trygt oppe på nordryggen.
VANSKELIGHETSGRAD:
Krevende.
ANTALL TIMER:
1 dag. 8–10 timer tur-retur via Pionerruta. 10–12 timer med retur via ryggtraversen bort til Stølsnostind og ned Stølsnosbreen i nord.
VERDT Å MERKE SEG:
Ruta krever brekunnskap eller guide, samt utstyr som isøks, stegjern og tau. Turen er delvis luftig og utsatt. De fleste velger å sikre opp den bratte østveggen. Klyveklatring grad 2–2+.
Navnet Falketind
Falketind het egentlig Koldetind, men dikteren A.O. Vinje ble så fascinert av fjellet og døpte det Falketind.
”Den svarte tind med nebben sin i bugt er falken lik, som voggar seg til flugt; i bringa kvite flekk er spettad inn og difyr vert han kallad Falketind.”
(A.O. Vinje )
Aldri igjen
Hva med førstebestigerne? Tre timer etter følget forlot hverandre i 1820, får Keilhau øye på de to andre: De har kommet til topps!
Nå ble plutselig Keilhau også grepet av Falketind-mani: Han måtte til topps. Den nøyaktige ruten pionerene gikk fra Snøggeken/Falkbreen og opp veggen, er ikke nedtegnet, men i beretningene sine forteller Keilhau at veggen er mindre bratt rett til høyre for der eggen er på sitt laveste sett fra breen.
Det luftige toppstøtet gjorde derimot så sterkt inntrykk på den ferske fjellvandreren at han ”gjorde det hellige Løfte aldrig at gaa” den samme veien tilbake.
Oppdaget Jotunheimen
Det er ikke så rart, for førstebestigerne var vitenskapsmenn på oppdagelsesferd, ikke fjellklatrere. Så hva gjorde de her?
Utstyrt med skissebok og forskerblikk skulle geologistudenten Keilhau og medisinstudenten Boeck kartlegge botanikk og geologi i fjelltraktene i Hallingdal og Valdres sommeren 1820.
Utsikten mot de ukjente ”Jotunfjeldene” trakk forskerspirene nordover. I Valdres fikk de med seg reingjeteren Ola Urden som fjellguide, og de la i vei fra Slidre, langs Bygdin, Tyin og videre ned til Årdal og videre gjennom Helgedalen og inn Jostedalen, før de returnerte til Slidre via Skjåk, Lom og Vågå.
Ekspedisjonen har senere blitt kjent som Jotunheimens oppdagelse, og langs veien besteg trioen flere 2000-meterstopper.
Toppsug
Etter en rast på nordryggen starter vi den siste oppstigningen. Vi går langs kanten et stykke. Det suger i magen. I øst er det flere hundre meter rett ned på breen. Med isøksa i handa følger vi snøen nesten til toppen, før vi tar til på det siste stykket med klyveklatring.
Et lite lag med nysnø gjør steinene sleipe. Her vil jeg ikke skli. Og plutselig var vi oppe. Rå utsikt. Rå mestring. Så returnerer vi. Mot nordryggen. Blikket mot avgrunnen. Hjelp!
Bratte konflikter
Keilhau lyktes også med å bestige Falketind. Nå var de tre igjen samlet – og klar for den hasardiøse turen ned fra 2067 moh. Nok en gang blir det konflikter – og trioen skiller lag: Urden følger den samme ruten ned, mens Boeck og Keilhau velger å følge vestkanten av ryggen i retning Morka-Koldedalen.
Løs steinur og skumle morenemasser sender de dumdristige studentene nesten utfor et stup. Igjen blir det splittelser.
Boeck forlater Keilhau for å returnere veien de kom. Keilhau fortsetter og foretar en halsbrekkende brepassasje. Utrolig nok kommer han seg ned til Andrevannet og gjennom Morka-Koldedalen – med livet i behold.
Mot alle odds gjenforenes turfølget i steinbua ved Tyin utpå natten en gang. Tilbake står en legendarisk bragd i norsk fjellhistorie.
Bonustur til monarken
På nordryggen tar turen vår en uventet vending.
- Stølsnostind?
Spørsmålet fra guiden får turfølget til å juble. Planen om å gå Pionerruta ned blir kassert til fordel for den klassiske ryggtraversen Falketind–Stølsnostind.
Jeg ser på klokka. En familiefest i Hemsedal virker som en dårlig unnskyldning når vi først er så nærme to andre 2000-metere: Midtre Stølsnostinden (2001 moh.) og selveste Stølsnostinden (2074 moh.).
Her forlater vi sporene til Keilhau, Boeck og Urden. Og legger ut på et uventet eventyr.
Keilhaus skildringer
B.M. Keilhau dokumenterte ferden gjennom Jotunheimen grundig med ord, skisser og akvareller.
Han samlet tegningene i albumet ”Erindring av Fjeldreisen i 1820”, som han dedikerte til vennen P.C. Boeck.
Materialet ble senere kjøpt av DNT og forært til Universitetsbiblioteket.
Flere av Keilhaus bilder ligger nå tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv.
Keilhaus skriftlige skildringer fra turen ble publisert i artikkelen ”Nogle efterretninger om et hidtil ubekjent stykke af det söndenfjeldske Norge”, som ble trykt i ukebladet Budstikken.
”De opskyde strax sine sorte Spidser til en truende Høide; især er Koldetindens dristige form en herlig Alpeskikkelse. Det lykkedes os at bestige den høie Tind, som hæver sin sorte Væg næsten lodret op af Sneen om dens Fod."
(B.M. Keilhau)
Redsel i skaret
Slingsby var førstebestigeren av Stølsnostinden i 1877, sammen med Anfinn Vetti og Hans Reusch. Slingsby kalte den vakre toppen ”Monarken blant Koldedalstindene” og skal visstnok ha sagt at dette var en av de morsomste toppene å bestige.
Hva er det Slingsby snakker om? tenker jeg på vei fra Midtre og ned i skaret mot selve Stølsnostinden. Vi må forbi en bratt hammer og over et utsatt sva.
Redselen hugger i bryst, armer og bein. Høydeskrekken gjør at sistnevnte oppfører seg som to bedøvede høner. Altså, ikke særlig til å stole på. På begge sider er det faretruende langt ned til Stølsnosbreen. Jeg svelger.
- Jeg er redd, piper jeg så høyt jeg klarer.
Heldigvis er jeg ikke den eneste som synes det blir vel luftig. Vi blir sikret over svaet og kommer oss trygt ned i skaret.
Jeg har lekt med tanken om å ikke gå opp til toppen. Kaffe og hvile frister mer enn å utsette seg for fare. Men nøtter gjør underverker for både blodsukker og motivasjon. Igjen vil jeg mot himmelen.
Kroppen dirrer. Av adrenalin. Mestring. Fjellinspirasjon. Og av takknemlighet over å ha fått gått i legendariske fotspor.
Sjelevandring
Oppover ryggen mot Stølsnostinden skjønner jeg hva Slingsby snakket om. Dette er morsom klyving!
Sekken ligger igjen i skaret, og alt går som en lek oppover steinura. Å gå rett bak guiden føles både lærerikt og trygt. Plutselig står jeg på toppen av dagens tredje 2000-meter.
Jeg ser Hurrungane fra orkesterplass. Kroppen dirrer. Av adrenalin. Mestring. Fjellinspirasjon. Og av takknemlighet over å ha fått gått i legendariske fotspor.
Jeg snur meg mot sørøst. Falketind flotter seg. Jeg tenker på Vinje. Når livet tar slutt, hadde det ikke vært så verst å flydd her oppe.
KILDER: ”De første vandrere” av Claus Helberg (1994), ”Falketind ad Pionerruta” av Øyvind Bruland og Lena Fauske i DNTs årbok (2004) og ”Norges fjelltopper over 2000-meter” av Morten og Julia Helgesen (2009).