Et rolig strekke av elva Tekst/foto: Ida Ask

Rigmor Solem skuer ut over Gjende i Jotunheimen. Midt i arbeidsområdet sitt. Foto: Ida Ask

Et rolig strekke av elva

– Man kan sammenligne livet med en elv. Noen partier er urolige, noen er steinete, og andre igjen er rolige og stilleflytende. Rigmor Solem ser ut av vinduet, tenker to lange sekund før hun konkluderer. – Jeg er inne i en rolig strekke av elva nå.

Hun skjenker kaffe. Svart. Trekker føttene inn under seg i sofaen. Høststormene har for alvor inntatt Vang.

– Dette er skikkelig vangsvær. Når det regner på Vestlandet, blåser det som regel her. Hun smiler og nikker i retning vinduet.

– Regnet på Vestlandet er grunnen til at jeg kom til Vang i 1986. Jeg jobbet i Vest-Jotunheimen på det tidspunktet, og vi hadde en regnværsperiode på sommeren som tok knekken på ønsket om fortsatt å bo på Vestlandet. Jeg tok med meg de to hundene jeg hadde da, og kjørte over til Vang for å se om det var noen hus jeg kunne leie. Hun ler hjertelig. Det ble hus, og 27 år seinere er Vang navet i livet til Rigmor Solem.

– Naturen som er i Vang, stemmer godt med mitt indre landskap. Det skifter, veksler mellom rolig og barskt.

Naturen som er i Vang, stemmer godt med mitt indre landskap. Det skifter, veksler mellom rolig og barskt.

– Noe av det som fascinerer meg med både Vang, Jotunheimen og Sogn, er at du hele tiden må passe deg, være på vakt for vær og føre. Når jeg ser ut av kjøkkenvinduet her hjemme og ser inn i Vestfjella, tenker jeg automatisk vegvalg. Det er noe som er veldig viktig for meg – tenke på hvordan man skal klare seg ute. Det har jeg blitt avhengig av, følelsen av å være litt føre var i forhold til naturen, å respektere naturen og sette pris på litt voldsom natur. Det får man anledning til når man bor i Vang. Det er mye natur her, mye landskap, sier hun.

Ida Ask

Fotojournalist Ida Ask har portrettert fjelloppsyn Rigmor Solem. 

På tur med kløvhester i Veodalen i Jotunheimen under feltoppdrag som naturoppsyn. Foto: Privat.

Utladalen

Utladalen ligger innerst i Sogn i Årdal kommune. Som et to mil langt øksehogg er Utladalen Sognefjordens forlengelse inn i Jotunheimen. Utladalen Naturhus holder til i den gamle uthusbygningen og stovehuset på bruket Skårlike like innenfor grensa for landskapsvernområdet ved Hjelle og blir ddrevet som en stiftelse. Nathurhusets permanente utstilling i uthuset/fjøset forteller om naturforhold og kulturhistorie i Jotunheimen, I tillegg til dette blir naturhuset benyttet til ulike temautstillinger og arrangement. Den Norske Turistforening og Statens Naturoppsyn har egen informasjon i naturhuset , og i sommersesongen er det en kafé i stovehuset. I tillegg driver stiftelsen også flere andre gårder og småbruk i Utldadalen, bl.a. Avdalen Gard (bildet.) 

Naturen rår

Dialekten avslører at Rigmor er ekte nordmøring. – Og det kommer jeg alltid til å være i hjertet og sjel; jeg er en vestlending som har havnet over vannskillet på grunn av regnet rett og slett. Hun smiler. Huset på Åsvang ligger fint til. Et perfekt sted for ei dame som er glad i å være ute, jobbe ute, tenke og koble av ute. 

– Jeg er født og oppvokst i naturen. I min barndom var det rett ut fra man tok sine første skritt, og det var naturen som var oppdrageren. Det var en utrolig god tid å vokse opp i, der all aktivitet var egenskapt stort sett uten innblanding fra voksne.

Det var en utrolig god tid å vokse opp i, der all aktivitet var egenskapt stort sett uten innblanding fra voksne.

Rigmor legger på en vedkubbe til og smiler over barndomsminnene. 

– Moren min sa det en gang: «Etter du fikk trehjulssykkel som halvannetåring, var du nesten aldri hjemme.» Hun sa det med humor, og jeg er veldig glad for at hun synes det var greit.

Det var det som var starten på karrieren som naturoppsyn i Statens naturoppsyn (SNO); oppveksten utendørs. Hun valgte seg den retningen da hun skulle studere, og etter utveksling i Canada var planene klare. Hun ville studere mer og jobbe med dette: forvaltning, oppsyn og formidling, natur, kultur og historie. 

Variert arbeid

Med hele Jotunheimen som arbeidsplass er få dager like. 

– Som naturoppsyn med ansvaret for Jotunheimen har jeg det grunnleggende ansvaret for overvåking og registrering i najonalparken, på vegne av Miljøforvaltningen. Vi i SNO er Miljøforvaltningens feltapparat, og det arbeidet pågår hele året, forteller Rigmor. 

På somrene jobber de mye med restaurering av stinettet i Jotunheimen: Besseggstien, Fannaråkstien, Galdhøpiggen, Glittertind, hele Utladalen og i det hele tatt. 

– Til det arbeidet bruker vi sherpaer fra Nepal. De har et fantastisk humør og en utrolig arbeidsvilje. I tillegg har de gode kunnskaper om stein, forteller Rigmor. 
Hun beskriver dager med latter, remser med bønneflagg og nære vennskap. Rigmor kikker ut i vinden. Sommeren og sherpaene er for øyeblikket langt unna, men hver årstid har sin sjarm. 

– Akkurat nå jobber jeg mye med et prosjekt som er titulert «I Gjendine Slåliens fotspor». Det er et prosjekt om mennesket og naturarven. Det handler om å gå bakover i tid for å lære om hvordan folk ved og i Jotunheimen har brukt naturen og naturressursene. Det er mye knyttet til Gjendebu-området og Skogadalsbøen. I et par år har vi intervjuet og filmet gamle mennesker i Lom. Tidligere har vi gjort det samme i Årdal, som resulterte i en utstilling som het «Natur- og kulturhistorien i Vest-Jotunheimen» i Utladalen Naturhus. Det er et spennende og viktig arbeid, som må gjøres før de som sitter på historiene, forsvinner. 

Rigmor gjenforteller noen av de historiene hun har dokumentert i løpet av de siste årene. Hver og en historie er spektakulær på sitt vis.

Rigmor brenner for den unike naturen og kulturen i Utladalen som går fra Øvre Årdal og rakt inn i Jotunheimen. Foto: Eirik Høyme Rogn

Dead man’s ride

– Vi intervjuet nylig ei dame som heter Torø Nørjordet. Torunn var budeie i Vormeli som ligger innerst, øverst i Utladalen. Det var den mest avsidesliggende garden i landet i nyere tid – altså fra 1600-tallet og fram til i dag. Stedet ble drevet som en husmannsplass fram til 1870-tallet, og fra 1870 fram til gjennom andre verdenskrig ble det drevet som støl. Vormeli er et sted som har fascinert Rigmor siden hun begynte å jobbe i Vest-Jotunheimen. 

– Da de bodde og drev gard der, var det ni timers gange over Keisarpasset til nærmeste nabo øverst i Opptun. Hvis det døde noen der på vinteren, var det helt håpløst å få den avdøde med seg til kirka. Dermed måtte de oppbevare liket helt fram til det ble sommerføre. Heldigvis var det ikke mange som døde der; de som bodde der, holdt ikke ut så lenge om gangen, og det var mange ulike husmannsfamilier som bodde der gjennom årenes løp. Men én gang døde det en 17 år gammel gutt på vinteren i Vormeli. De frøs han ned i likkjelleren igjennom vinteren, og da det ble vår og framkommelig med kløvhest, tok de han fram fra kjelleren og satte han overskrevs over hesten. De la en høysekk over manken på hesten, tippet gutten forover og bandt han fast. På den måten kløvet de gutten ned til kirka i Fortun.

De la en høysekk over manken på hesten, tippet gutten forover og bandt han fast. På den måten kløvet de gutten ned til kirka i Fortun.

Dette var det en prest i Årdal i 1818 som beskrev i et norsk blad. Teksten ble så oversatt til engelsk og utgitt i et engelsk tidsskrift. Dette skapte mye oppmerksomhet i utlandet, og mange mener at dette var oppstarten på turismen i Jotunheimen. Historien blir kalt «The dead man’s ride».

Gardsdrift

Stiftelsen Utladalen Naturhus, som Rigmor er med i, har tatt over ansvaret for Vormeli nå nylig. I tillegg til Vormeli driver de flere andre garder og småbruk i Utladalen. 

– Vi driver Vetti Gard Turiststasjon, Avdal Gard og Turisthytte og Utladalen Naturhus også. På disse stedene driver vi med vedlikehold, vi tar slåtten, har beitedyr, arrangerer konserter og kurs og har besøk av skoleklasser. Rigmor forteller om sommerstudentene som har ansvaret for disse stedene. – Det er veldig interessant å jobbe med studentene. Mange av dem er i relevant utdanning, både fra inn- og utland. Mange kommer tilbake flere år på rad og blir nærmest for utladøler å regne.

Rigmor forteller at yrket som naturoppsyn til tider kan være et yrke hvor man er mye alene, men på somrene er det mange mennesker i sving i Jotunheimen. 

– Vi driver med alt, høyt og lavt. Det laveste punktet i Utladalen er 50 meter over fjordnivået, mens Galdhøpiggen er det høyeste, sier hun. Det er en arbeidsplass som kan gjøre enhver naturinteressert en smule misunnelig. Hun ler og nikker samtykkende:

– Jeg har en fin jobb.

Akkurat her

Det å være naturoppsyn er en livsstil, ingen tvil om det. – Men når jeg skal koble av, kommer jeg gjerne hjem til Vang. Rigmor skjenker opp en kopp med kaffe til. Hun er glad i venner og er gjerne sistemann i seng ved lystige lag. Hun er reiseglad, også på fritiden, men har gitt seg selv reisestopp for øyeblikket. 

– Vi har en så fantastisk natur her – akkurat her. Hun peker med tommelen mot vestfjella og forteller videre. – Da jeg begynte i denne jobben, tenkte jeg at dette blir jeg sikkert lei av etter hvert. Men det er stikk motsatt, jeg setter mer og mer pris på jobben min. Hun fortsetter ettertenksomt: 

– Med så mye utdanning kunne jeg sikkert klatret mer karrieremessig enn det jeg har gjort. Samtidig er det mange år siden første gang jeg tenkte at rent klatremessig kommer jeg ikke høyere. Da sto jeg på toppen av Store Skagastølstind og fikk noen perspektiver på livet. Hvor storslått landskapet er, hvor sårbare vi er, og hva som virkelig betyr noe her i livet. Rigmor smiler. 

– I mitt liv er det så klart datteren min som betyr absolutt mest, men det å være glad i naturen og sette pris på det vi har, det betyr bare mer og mer for meg. Rigmor forteller om en dag hun gikk en tur ved Langvatnet i Jotunheimen. Det var september, hun hadde utsikt inn mot Knutholstinden og Svartdalspiggane. – Da husker jeg at jeg tenkte at det skjer stadig vekk at folk får vite at de har så og så kort tid igjen å leve.

Mange forteller at de tenker på hva de skal gjøre med den tiden de har igjen. Rigmor stopper opp litt før hun fortsetter: – Da tenkte jeg at hvis jeg hadde fått vite det nå – hva ville jeg gjort da? Jeg ville vært her og gjort akkurat det jeg gjør nå. Jeg kom ikke på noe mer fantasifullt. Og da må man være fornøyd.

Det mange år siden første gang jeg tenkte at rent klatremessig kommer jeg ikke høyere. Da sto jeg på toppen av Store Skagastølstind og fikk noen perspektiver på livet.

Rigmor Solem

Rigmor Solem, klimaflyktningen fra Vestlandet som fant roen i Vang og har bodd her de siste 25 årene.